Historie - As long as I'm breathing (Del 19)

Da vi hadde gtt et stykke bortover veien, vekk fra tivoliet, begynte det dryppe. Jeg strakte fram hendene mine i rent sjokk, jeg hadde ikke forventet at det skulle regne i LA. Jeg snudde meg mot Justin og kunne ikke la vre le da jeg s at han hadde akkurat samme uttrykk og sto ogs med armene utstrakt. Plutselig begynte det hlje ned, og jeg kjente hvor raskt vannet trakk seg inn i klrne mine. Jeg var gjennomvt p bare et par sekunder, men jeg nt flelsen. Plutselig fikk jeg masse vann i ansiktet, og snudde meg overasket. Justin sto der, han hadde vrengt vannet ut av t-skjorta si og sprutet det mot meg. En lang, klingende latter unnslapp leppene hans. Det tok ikke lang tid fr jeg lo med, uten at jeg egentlig viste hvorfor.


Uten at jeg viste om det, havnet jeg i armene til Justin. Han hadde lagt dem rundt livet mitt, og jeg l med ansiktet trykket mot brystet hans og lo. Han lo ogs. Vannet fortsatte se rundt oss da hnden til Justin snek seg under haken min og vippet hodet mitt opp. Blikket hans lste seg med mitt og hnden hans gikk videre bak nakken min. Jeg begynte skjelve, men det var ikke fordi jeg var kald og vt. Jeg klarte ikke se vekk, jeg druknet i dybden av ynene hans. "Du er s vakker at jeg mister pusten hver gang jeg ser deg," sa han lavt og raspende. ynene hans gnistret. Jeg var s varm inne i meg, men jeg skalv utp. Jeg har aldri opplevd noe lignende i hele mitt liv, var min eneste tanke da Justin lente seg sakte mot meg.

Leppene hans traff mine med en spass stor kraft at hodet mitt ble dyttet litt bakover. Men Justin hadde en fast grep bak nakken min, og kysset ble raskt mye mykere. Leppene hans passet perfekt mot mine, og vi kysset langsomt og mykt til begynne med. Men det var tydelig at Justin raskt ble ivrigere, han gravde den ene hnden sin i hret mitt og smg den andre enda tettere rundt livet mitt. Mine hender gikk gjennom hret hans, holdt fast i nakken hans, jeg klarte ikke f nok av ham. Kysset ble ogs mer lidenskapelig, og Justin presset leppene sine hardt mot mine, men det var ikke noe tungekyss.

image

Etter noe som fltes som timer, trakk Justin seg unna, og lente pannen sin mot min. Vannet silte ned mellom oss, men ingen av oss brydde oss om det. Vi var andpustne begge to. Justin var den som frst brt stillheten. "Kanskje vi br g tilbake fr vi blir helt stivfrosne?" sa han og trakk seg lenger vekk fra meg. Jeg bare nikket, jeg var sikker p at jeg ikke hadde noen stemme, jeg fant den vertfall ikke. Justin holdt fortsatt en hnd rundt livet mitt da vi gikk videre bortover den folketomme stranda. Jeg lente meg mot armen hans, og det enste jeg klarte tenke p, bortsett fra Justin, var at jeg flte meg lykkelig.

@justinbieber: All alone on the jet, missin u already :(

Endelig kom kysset! Det kommer til skje mer ting n, flg med! Hva tror du skjer eller hva har du lyst at skal skje?

-Line





Historie - As long as I'm breathing (Del 18)

Beklager for drlig blogging i det siste, men det kommer flere deler n som det er juleferie! Denne her er ogs ekstra lang, som en trst fordi jeg brukte s lang tid.


Badet til Justin var mrkt, med svarte fliser, tydeligvis nyoppusset. Jeg dusjet raskt og brukte de eneste dusjspene som sto der, som selvflgelig var med mannelukt. Men jeg brydde meg ikke, jeg ville bare f av saltvannslukten. Jeg trket meg raskt og pakket meg inn i et hndkle jeg hadde funnet i en hylle. Jeg gikk ut i rommet til Justin igjen og fant ham sittende p senga med mobilen sin. Han lftet hodet da jeg kom inn. "Jeg fikk lne en shorts av Carin som du kan bruke, og en t-skjorte som er min. Hper det gr greit," sa han og pekte p klesplaggene som l p en stol like ved. Jeg sendte ham et takknemlig smil og tok dem med meg inn igjen. Bde shortsen og t-skjorten passet meg overaskende godt, men t-skjorten var ganske stor for meg. Men jeg likte den, og den luktet av Justin. Jeg smilte for meg selv.


Etter jeg var ferdig med skifte, gikk vi ned sammen og mtte Alfredo i gangen. Vedsiden av ham sto en jente som jeg ikke hadde sett fr. Hun var p min alder, kanskje litt eldre, og hun var veldig pen. Langt, blondt hr og strlende ble yne. En kropp som mange jenter ville ha drept for f. Jeg flte selvtilliten min sank mange grader. Hvordan kunne Justin i det hele tatt se meg nr hun her sto vedsiden av meg? Hvorfor har jeg tenkt at jeg i det hele tatt har en sjans p ham nr han kan ha hvilken som helst annen jente, en som er mye penere enn meg? Hun her s ut som en modell, og fikk meg til se ut som en innskrumpet rosin i forhold.

"Hei, *DN*, dette er Amanda, en venn av oss som bor litt lenger nede i gaten. Amanda, dette er *DN*, en barndomsvenn av meg som plutselig dukket opp igjen," sa Alfredo. Jeg smilte vennlig til henne og holdt fram hnden min. Hun gjengjeldte smilet og tok hnden min. "Hei," sa hun. "Hei," sa jeg.

091d9be80008ebfb501fb760_large

Amanda

"Flott, da er vi alle bestevenner! Kan vi g n?" sa Justin, tydelig utlmodig. Alfredo mumlet noe til svar og pnet dren for oss andre. Vi gikk i et sakte tempo mot stranden, jeg snakket faktisk en del med Amanda. Hun virket veldig grei og morsom, jeg hadde kanskje forventet at siden hun var s pen, s ville hun vre litt smbitchy. Men det var hun ikke, og jeg var muligens bitte litt skuffet over det. Det gjorde henne bare enda mer perfekt.

Jeg ville ikke egentlig se p Justin engang, men jeg kunne ikke dy meg da vi kom ned til stranden. Han s allerede p meg og mtte blikket mitt da jeg snudde meg. Jeg snudde meg forvirret tilbake, men s tenkte jeg ikke mer over det, fordi vi var fremme. Tivoliet var overfylt av lys, unger som skrek og karuseller som surret rundt. Amanda hvinte oppspilt.

Tumblr_mfdi5h2mz21rkewomo1_500_large

"Hvilken skal vi ta frst?" sa en stemme rett bak meg, mindre enn en armlengde unna. Jeg snurret rundt, det var umulig ta feil av stemmen. Justin sto halvveis byd over meg, studerte meg. Jeg stammet; "Ehm... h.." og snudde meg litt rundt for se hva alternativene var. "Vi kan ta den," sa jeg og pekte p den strste berg-og-dal-banen av alle. Justin smilte glupsk og nikket.

Alfredo og Amanda var rett bak oss da vi satte oss i den ene vogna. "Er du sikker p at du tr denne?" hvisket Alfredo i ret mitt fra der han satt bak meg. Jeg nikket sakte, tenkte ikke engang over hva han spurte om. Jeg tenkte litt vel mye p kneet til Justin som hvilte mot mitt, og armen som strk borti min. Vi ble spennet fast, og berg-og-dal-banen startet med et rykk. Jeg inns nr vi hadde kommet helt opp p toppen og vognen sakte begynte tippe over, at jeg ikke hadde tenkt igjennom om jeg trte dette. Men s ble verdenen om til dansende lys og farger som gikk inn i hverandre og alt jeg hrte var folk som skrek. Jeg kom ikke helt tilbake til meg selv fr berg-og-dal-banen hadde stoppet helt opp, nede p bakken igjen.

Tumblr_meimyofbqx1rrjp1yo1_500_large

Jeg kjente et par velkjente hender som ristet hardt i meg. Jeg s opp p personen som sto lent over meg. Justin sine pupiller var store i det han s ned p meg med et bekymret blikk. Jeg tvang munnen min opp i et svakt smil, jeg ville ikke at han skulle vre bekymret. Lyden kom ogs gradvis tilbake. "*DN*, *DN*! Kan du si noe, plis, babe?" var ordene som kom ut av Justins munn. Det tok noen sekunder fr de gav mening i hodet mitt. Han hadde kalt meg babe. Han var bekymret for meg, og kalte meg babe. Men det var ikke noe av dette som kom ut av munnen min. I hvertfall ikke som jeg la merke til. "Jeg kan si masse rart, jeg, Justin. Hva vil du at jeg skal si?" sa jeg. Den digre rynken i pannen hans forsvant da han pustet lettet ut. Og smilte. Jeg smeltet innvendig. "Kom, vi oppholder plassen," sa han og tok tak rundt midjen min for hjelpe meg opp. Verden snurret litt da jeg frst reiste meg, men med Justin sin stttende hnd klarte jeg komme meg ut av vognen og ned fra platet vi sto p. Jeg merket at det var samlet seg en del folk rundt oss, jeg var ikke helt sikker p hvorfor. Jeg s Alfredo og Amanda litt lenger borte, de hadde gtt videre til en ny attraksjon.

"Justin, hva skjedde?" spurte jeg da han hadde hjulpet meg bort til en benk et lite stykke borte fra berg-og-dal-banen. Han dumpet tungt ned vedsiden av meg. "Du besvimte litt tror jeg. Har du noen sykdom eller allergier eller noe som du ikke har fortalt om?" spurte han og s plutselig bekymret ut igjen. "Nei, ingenting," sa jeg. Han hadde kalt meg babe. "Det var sikkert bare sjokk fra den plutselige farten eller noe. Jeg hadde overhodet ikke forberedt meg mentalt," sa jeg og hadde lyst til stryke vekk rynkene i pannen hans. Han nikket sakte, men han virket ikke s veldig overbevist. "Skal vi ta en annen? Vi kan ta den der," sa jeg og pekte p en som snurret rundt opp ned. Justin s p meg med et alvorlig, nesten surt blikk. "Jeg har ikke tenkt la deg besvime igjen, s snart. Vi kan heller begynne g hjem igjen," sa han. Jeg sukket tungt og nikket, han hadde p en eller annen mte alltid rett. Jeg flte meg som et lite barn han mtte passe p.

Tumblr_mfdzql8hxx1rofen7o1_500_large

Da vi hadde gtt et stykke bortover veien, vekk fra tivoliet, begynte det dryppe. Jeg strakte fram hendene mine i rent sjokk, jeg hadde ikke forventet at det skulle regne i LA. Jeg snudde meg mot Justin og kunne ikke la vre le da jeg s at han hadde akkurat samme uttrykk og sto ogs med armene utstrakt. Plutselig begynte det hlje ned, og jeg kjente hvor raskt vannet trakk seg inn i klrne mine. Jeg var gjennomvt p bare et par sekunder, men jeg nt flelsen. Plutselig fikk jeg masse vann i ansiktet, og snudde meg overasket. Justin sto der, han hadde vrengt vannet ut av t-skjorta si og sprutet det mot meg. En lang, klingende latter unnslapp leppene hans. Det tok ikke lang tid fr jeg lo med, uten at jeg egentlig viste hvorfor.

Hva tror du skjer? :)

-Line





Historie - As long as I'm breathing (Del 17)

Jeg vet at flere av dere ville ha et kyss n, men jeg har valgt pine dere enda litt lenger. Men ikke fortvil, det er ikke s langt unna n, dere m holde ut med meg litt lenger!


Han la armene forsiktig rundt meg, nesten som om han var redd for at jeg ville knuse hvis han holdt for hardt. Han holdt meg tett inntil brystet sitt, og jeg nt varmen og lukten av ham. Vi sto slik i et par minutter. "Gr det bedre n?" sa Justin, jeg kunne kjenne haken hans hvile p hodet mitt. "Mhm," mumlet jeg, varmen gjorde meg svnig. Justin vridde litt p hodet slik at han s ned p meg. "Leppene dine begynner i hvert fall f tilbake litt av fargen," sa han og strk en finger forsiktig over dem. Jeg kikket opp p ham, og s at han s ned p meg ogs med det merkelige blikket. Hjertet mitt gjorde et hopp.


Vi ble avbrutt av et brak bak oss, og jeg snudde meg raskt vekk fra Justin. Alfredo hadde nrmest falt ut av dren som frte til kjkkenet, og sto n og hadde verdens strste glis klistret til ansiktet. Hvor mye hadde han sett? Men tanken ble jaget vekk da Scooter plutselig dukket opp bak ham. "Hei, *DN*!" sa han hyt og jeg skvatt til. S forsvant han igjen, nesten like fort som han hadde kommet fram. Jeg hrte Justins lave latter bak meg. Jeg begynte undre p om de planla noe, eller at de bare var slik, at slike ting var egentlig helt vanlig gjre her.

"Scooter fortalte om et tivoli som akkurat har kommet til byen, det ligger rett ved stranda. Jeg og Amanda hadde tenkt oss bort, har dere lyst til bli med?" sa Alfredo og stirret hardt p meg og Justin, nysgjerrighet blinket i ynene hans. Og den nysgjerrigheten var nok ikke bare koblet opp med hva vi ville svare. Justin sendte meg et raskt blikk fr han svarte. "Ja, jeg er hvert fall med. Alltid gy med et par berg-og-dal-baner." Alfredo s p ham med et uleselig blikk, fr han rettet det mot meg. "Bli med du ogs da, *DN*! Det blir gy," sa han, men jeg flte at ansiktet hans passet ikke med tonen i stemmen hans. Etter et yeblikks nling, nikket jeg og presset fram et svakt smil. Alfredo klappet hendene fornyd sammen. "Flott! Amanda kommer om en halvtime, s dere fr finne p noe gjre i mellomtiden. Jeg skal hvert fall ta en dusj," sa han og forsvant raskt opp trappa.

Jeg og Justin var alene igjen. Jeg kjente at selv om jeg hadde ftt varmen i meg igjen, s hadde saltet fra vannet klistret seg over hele kroppen min. "Kan jeg ogs lne en dusj?" spurte jeg og snudde meg mot Justin. Han smilte djevelsk mot meg. "Ja, hvordan vil du at jeg skal pakke den inn til deg?" sa han. Jeg klarte ikke la vre smile av den drlige spken hans. Dette fikk selvflgelig Justin med seg, og s ganske s fornyd ut med seg selv da han vinket meg med seg opp, og plutselig var vi inne i et rom.

4805694421_69ab3cc1aa_z_large

Det er litt lysere enn dette.

Dette rommet virket mye mer gammelt enn de andre rommene jeg hadde sett i huset. Det hadde fortsatt den originale tapeten, som var slitt og flasset av noen plasser. Men jeg syntes det var det mest fantastiske rommet av alle de jeg hadde sett. Det bar liksom p s mange minner, s mange flelser. Den ene veggen var dekket av bokhyller, men det var ikke bker i dem. De var fylt av CD-plater og gamle vinylplater. Jeg gav fra meg et gisp, og gikk med raske skritt bort til dem. Den inneholdt flere originale Beatles-plater, noen Led Zeppelin og alle Michael Jackson platene. Men det var bare en tiendel av alle som mtte finnes i bokhyllene. "Hva for et rom er dette?" sa jeg med refrykt i stemmen, jeg klarte ikke rive ynene mine vekk fra hyllene. Justin vridde seg ukomfortabelt bak meg. "Det er mitt rom," sa han med en lav stemme. Jeg klarte endelig fikse blikket mitt p en annen plass enn p musikken, og jeg snudde meg mot ham. Vi sto i noen yeblikks stillhet og stirret p hverandre. S ristet Justin frustrert p hodet. "Badet er inn den dra der," sa han og pekte p en dr bak meg. Jeg nikket og skulle til snu meg, men stoppet i noen sekunder. "Kan du finne noen trre klr til meg? Denne kjolen nekter trke, og den stinker av saltvann," sa jeg. Justin bare nikket og snudde seg for g ut av rommet fr jeg fikk sagt noe som helst mer.

Badet til Justin var mrkt, med svarte fliser, tydeligvis nyoppusset. Jeg dusjet raskt og brukte de eneste dusjspene som sto der, som selvflgelig var med mannelukt. Men jeg brydde meg ikke, jeg ville bare f av saltvannslukten. Jeg trket meg raskt og pakket meg inn i et hndkle jeg hadde funnet i en hylle. Jeg gikk ut i rommet til Justin igjen og fant ham sittende p senga med mobilen sin. Han lftet hodet da jeg kom inn. "Jeg fikk lne en shorts av Carin som du kan bruke, og en t-skjorte som er min. Hper det gr greit," sa han og pekte p klesplaggene som l p en stol like ved. Jeg sendte ham et takknemlig smil og tok dem med meg inn igjen. Bde shortsen og t-skjorten passet meg overaskende godt, men t-skjorten var ganske stor for meg. Men jeg likte den, og den luktet av Justin. Jeg smilte for meg selv.

Den t-skjorten Justin har p seg, er den du bruker.

Hva tror du skjer p tivoliet?



-Line





Historie - As long as I'm breathing (Del 16)

Han snudde seg lynraskt mot meg og s p meg med et morderisk blikk. S sprutet han enda mer p meg, og brt ut i latter da jeg fikk masse i munnen. Det ble raskt om til en kamp, og p et punkt fikk Alfredo tak i meg og holdt meg hardt rundt midjen. Jeg forventet at han skulle dynke meg ned i vannet igjen, men han gjorde ikke det. Han holdt bare rundt meg. Det var da jeg s den andre personen som sto helt stille og stirret p oss fra land. Han hadde et uttrykk i ansiktet som viste irritasjon, men ogs kanskje lengsel. Det var Justin.


Irritert dro jeg hardt i armene til Alfredo for f ham til lsne grepet. Han holdt meg bakfra, men skjnte at jeg ikke ville mer da jeg dyttet til ham spass bestemt. Han slapp meg sakte, og jeg begynte vasse inn mot land. Justin hadde fortsatt ikke beveget seg da jeg kom opp p land. "Hei," sa jeg og prvde f ham til mte blikket mitt. Men han s ikke p meg. Blikket hans var festet p Alfredo som kom opp bak meg. "Scooter vil snakke med deg," sa Justin, med en stemme som virket kald og ikke tilstede. Alfredo nikket stille og begynte g bortover stranda. Jeg sto bare der, ubevegelig, og studerte hvordan vannet silte ut av Alfredo sine klr. Justin hadde ogs gtt, han var til og med foran Alfredo allerede. Det gikk plutselig opp for Alfredo at jeg ikke fulgte etter ham. Han snudde seg. "Bli med. Vi kan finne p noe annet etterp," ropte han og vinket meg bort til seg. Jeg hadde egentlig ikke noe bedre finne p, s etter at jeg hadde sttt der nlende i noen sekunder, fulgte jeg etter.

Da vi kom fram til huset merket jeg hvor kald jeg var blitt. Det var en varm dag, men jeg ble allikevel kald av de gjennomvte klrne mine. Alfredo gikk inn p kjkkenet hvor Scooter var, og jeg ble alene igjen i gangen. Jeg begynte hakke tenner, og prvde f varmen i meg ved holde rundt meg selv. S kom plutselig Justin inn.

549068_103225626508288_309409429_n_large

Han sendte meg frst et trist, nesten ddt blikk. Men det myknet litt da han s nrmere p meg. "Gr det bra? Jeg kan finne et hndkle til deg," sa han litt vennligere enn jeg hadde forventet. Jeg bare nikket svakt og sendte ham et skjevt smil. Han stirret p meg i noen sekunder fr noe som minnet om et lite smil dukket opp i munnviken hans. S forsvant han opp trappa.

Justin var bare borte i noen f minutter fr han kom ned igjen med et stort, bltt hndkle. "Her," sa han svakt og gav meg det varme hndkleet. Jeg pakket det raskt rundt meg, og det hjalp p den verste kulden. Men jeg ble ikke noe veldig mye varmere, og Justin merket det. Han sukket. "Kom her," sa han og pnet armene sine. Kinnene mine ble i hvert fall varme da jeg forsto hva Justin mente. Jeg gikk mot ham med noen ustdige skritt, mens Justin tok resten av lengden mellom oss. Han la armene forsiktig rundt meg, nesten som om han var redd for at jeg ville knuse hvis han holdt for hardt. Han holdt meg tett inntil brystet sitt, og jeg nt varmen og lukten av ham. Vi sto slik i et par minutter. "Gr det bedre n?" sa Justin, jeg kunne kjenne haken hans hvile p hodet mitt. "Mhm," mumlet jeg, varmen gjorde meg svnig. Justin vridde litt p hodet slik at han s ned p meg. "Leppene dine begynner i hvert fall f tilbake litt av fargen," sa han og strk en finger forsiktig over dem. Jeg kikket opp p ham, og s at han s ned p meg ogs med det merkelige blikket. Hjertet mitt gjorde et hopp.

Boy-couple-girl-hug-favim.com-574018_large

(Dere str i stedet for ligge)

Hva tror du skjer?

Sorry for litt drlig del, jeg har ikke s mye inspriasjon for yeblikket. Hva vil dere at skal skje?




-Line





Historie - As long as I'm breathing (Del 15)

I samme yeblikk ringte det p drklokken. Jeg lp ned trappa med to og to skritt av gangen, og havnet foran dren rett fr pappa. "Jeg er jo ferdig med husarresten n!" ropte jeg undvendig hyt inn i ret p ham fr jeg rev opp dren. Der sto Alfredo. "*DN*!" utbrt han og slengte armene sine om meg.


"Hei!" svarte jeg gispende over det stramme grepet hans. "Du har ingen anelse om hvor mye jeg har savnet deg!" mumlet han ned i hret mitt. Jeg prvde komme meg ls, men gav fort opp da det ikke virket som om Alfredo hadde noen planer om slippe meg. "Det har bare gtt et par dager," sa jeg. Da slapp Alfredo meg, for s holde meg fast igjen p en armlengdes avstand. "Men det jeg var jo i gang med ta igjen alle de andre rene vi har hatt fra hverandre! Du kan ikke plutselig bare f husarrest," sa han og rynket pannen sin mot meg. Det gikk opp for meg at pappa sto rett bak oss og overhrte hvert ord av det vi sa. Til Alfredo sa jeg; "Kanskje vi skal ta dette ute." Jeg pnet dren og slepte Alfredo raskt med meg ut.

Vi gikk en stund i stillhet fr vi plutselig var nede p stranden. Det var en varm dag, solen stekte i nakken min. Det var en del andre folk ogs p stranden, men jeg og Alfredo brydde oss ikke s mye om dem. Jeg tok raskt av skoene mine, og gikk videre bortover stranden med dem i hendene. Sanden var s myk her, og jeg stoppet et yeblikk for bare nyte ha den mellom trne. Plutselig slengte et par armer seg rundt midjen min og heiste meg opp. Jeg snudde meg brtt for se hvem synderen var, og jeg ble ikke veldig overrasket. "ALFREDO, SLIPP MEG NED!" ropte jeg og prvde hres bestemt ut, men knakk da jeg begynte le. Han hadde allerede slengt meg over skulderen sin som om jeg var hvilken som helst annen brepose. Han begynte selvflgelig ogs kile meg.

"ALFREDO! ALFREDO, STOPP!" var alt jeg klarte presse ut fr latteranfallene tok helt over. Jeg merket ogs at han plutselig sto ute i vannet. "ALFREDO, HVIS DU GJR DET JEG TROR DU HAR TENKT GJRE, DA KOMMER JEG TIL ..." ropte jeg febrilsk men mer enn det fikk jeg ikke sakt. Han hadde allerede sluppet meg. Vannet var ikke akkurat dypt, og heller ikke s veldig kaldt, men det var mer enn nok til at jeg ble gjennomvt. Jeg reiste meg raskt og kikket nedover meg selv. Den nydelige hvite kjolen min dryppet av vann, og hadde klistret seg inntil meg. Jeg s opp p Alfredo som fortsatt sto vedsiden av meg. Han s passe fornyd ut med ugjerningen sin, han hadde det onde gliset klistret til ansiktet. "DU SKAL F SVI!" ropte jeg og hoppet halvveis opp ham, i forsk i dytte ham ned i vannet ogs. Men han bare lo og dro meg enda lenger opp ryggen hans. "VENT, ALFREDO, DETTE ER IKKE EN DEL AV PLANEN MIN!" ropte jeg i ret hans. Jeg kjente at han ristet av latter fr han slapp meg ned i vannet igjen. Men denne gangen falt han med meg. S satt vi der, med vannet opp til livet, og med meg leende av Alfredos sjokkerte ansiktsuttrykk. Han var tydeligvis forvirret over hvordan han hadde havnet der. Jeg grep sjansen og sprutet en dusj av saltvann mot ham.

Han snudde seg lynraskt mot meg og s p meg med et morderisk blikk. S sprutet han enda mer p meg, og brt ut i latter da jeg fikk masse i munnen. Det ble raskt om til en kamp, og p et punkt fikk Alfredo tak i meg og holdt meg hardt rundt midjen. Jeg forventet at han skulle dynke meg ned i vannet igjen, men han gjorde ikke det. Han holdt bare rundt meg. Det var da jeg s den andre personen som sto helt stille og stirret p oss fra land. Han hadde et uttrykk i ansiktet som viste irritasjon, men ogs kanskje lengsel. Det var Justin.

Hva tror du skjer? Tror du det kommer til skje noe mellom Alfredo og *DN*?


-Line





Historie - As long as I'm breathing (Del 14)

Jeg beklager for den drlige blogginga, men jeg m ogs fokusere p skolen! De neste delene kommer til komme nr jeg faktisk har tid til skrive dem, s dere m bare ha tlmodighet med meg. Men her er i hvert fall neste del:


Han s plutselig p meg p den merkelige mten igjen. Vi satt begge nede p gulvet n. Justin studerte meg igjen, spass mye at jeg flte meg ubekvem. "Hva er det?" sa jeg da jeg ikke holdt ut lenger. Justin var plutselig s nrme meg. "Det er noe med deg, som gjr meg s..." sa han. N klarte jeg vertfall ikke puste. Ansiktet hans var for perfekt til vre sant. "Du gjr noe med meg, *DN*, noe jeg ikke kan forst," nrmest hvisket han. Jeg kjente pusten hans mot pannen mitt. Han strk plutselig en hnd forsiktig over kinnet mitt, og jeg kjente blodet strmme til hvor hnden hans traff. Det dryppet vann fra hret hans ned p hnden min. S byde han seg enda nrmere meg.


Plutselig var det som alt gikk i sakte film. Jeg kunne kjenne varmen fra huden hans. Jeg luktet saltet fra parfymen hans, i tillegg til en annen dypere duft som var fra huden hans. Jeg klarte ikke lukke ynene igjen. Jeg slukte til meg hver detalj av ham. Han var helt perfekt. S trakk jeg meg sakte unna.

Justin s p meg med et blikk som viste overraskelse og noe som minnet om lengsel. Men det virket ikke riktig for meg. Ikke n, ikke her. Ikke med mamma og pappa sittende rett under oss. Og ikke etter ha kjent Justin i litt mer enn en uke. Jeg var bare ikke den type jente. Alt dette ville jeg si til ham, men jeg klarte ikke pne munnen, jeg klarte ikke gjre noe. Justin pustet tungt, og vrengte seg helt vekk fra meg. "Jeg tror jeg br g n," sa han og reiste seg sakte. Jeg bare stirret opp mot ham, fortsatt for bedvet til si noe. Han gikk raskt mot vinduet. Da jeg ikke svarte snudde han seg og sendte meg et raskt, forvirrende blikk. Jeg s hardt tilbake p ham, prvde vise alt jeg tenkte i blikket mitt. Men Justin snudde seg raskt tilbake og forsvant ut av vinduet fr jeg engang hadde blunket.

Dette vrengte meg ut av sinnsbedvelsen min. "Justin!" hveste jeg og snublet mot vinduet. Jeg slengte meg over vinduskarmen og stirret ned. Han var allerede nesten nede ved bakken. Jeg ble stende se p ham i noen sekunder, fr han var nede og lp av sted langs gaten. Jeg brt ut noe som minnet om et gispende hulk, og seg ned fra vinduskarmen til jeg havnet p gulvet. Hva tenkte jeg med? Det var i hvert fall ikke hjernen min. Jeg hadde akkurat sagt nei til kysse Justin Bieber. Og jeg hadde sikkert ogs delagt den lille tingen vi hadde, som sikkert skulle forestille vennskapet vrt. Hvordan klarte jeg om og om igjen delegge alt som kom p nrt hold med meg? Teppet som jeg l p fltes med ett ganske mykt. Veldig mykt, egentlig. ynene mine gled sakte igjen, og s sovnet jeg p gulvet, krpet sammen i fosterstilling p teppet under vinduet mitt.

Tumblr_m1tadnz9id1qacmz1o1_500_large

Jeg vknet neste morgen ved at jeg skallet hodet mot veggen i svne. Jeg bannet lavt og reiste meg raskt opp. Jeg glttet forsiktig ut av vinduet. Det var en nydelig dag, det fantes ingen skyer p himmelen, og solen skinte nesten uhyggelig klart. Jeg gikk til badet for stelle meg, og s tok jeg p meg en lett sommerkjole. Den gjenspeilte egentlig det omvendte av humret mitt, men jeg klarte ikke bry meg med det. Jeg var for vant til kle meg opp uansett humr, ville ikke at andre skulle fle at de burde trste meg eller noe slikt. Jeg skulle klare meg selv.

I samme yeblikk ringte det p drklokken. Jeg lp ned trappa med to og to skritt av gangen, og havnet foran dren rett fr pappa. "Jeg er jo ferdig med husarresten n!" ropte jeg undvendig hyt inn i ret p ham fr jeg rev opp dren. Der sto Alfredo. "*DN*!" utbrt han og slengte armene sine om meg.

Hva tror du skjer?


-Line






Historie - As long as I'm breathing (Del 13)

Det endte med at jeg fikk husarrest i en uke. Noe som jeg p en mte er fornyd med, det kunne lett ha blitt en mned. Men det er ogs ekstra kjipt nr du fr husarresten i sommerferien. De neste dagene gikk dermed fort av sted, jeg brukte mesteparten av tiden til lese bker om astronomi og stjerner. Det hendte noen ganger at Justin og Alfredo kom p dren, jeg kunne hre dem fra rommet mitt, men de ble bare mtt av pappa i drpningen. Jeg fikk ikke lov til vre med noen. Derfor ble jeg svrt overrasket da Justin en dag plutselig sto utenfor vinduet mitt, som var i tredje etasje


Jeg hoppet hyt i senga da jeg s det bustete hret hans som stakk opp fra kanten p vinduet. "JUSTIN?!" ropte jeg og sprang bort til vinduet. Jeg skjv det opp med en rask bevegelse. Justin peste og tok tak i vinduskarmen. Det hang et par syler vannrett over veggene p huset vrt, og det var tydelig at han hadde klatret opp p dem. "Du har klatret opp minst 10 meter! Hva gjr du her?!" sa jeg hyt og skulle til dra ham inn, men jeg ble avbrutt da jeg hrte raske skritt utenfor dren min. "Vr stille!" hvisket jeg til Justin og dro gardinene foran vinduet, slik at han bare ble hengende i vinduskarmen.

Tumblr_m3d3trad3c1rri16xo1_500_large

Pappa stormet inn p rommet mitt. "Hvorfor skriker du snn? Hvem snakker du til?" sa han og skannet rommet med haukeynene sine. "H? Hva snakker du om? Jeg falt ned fra sengen og slo foten min helt sinnsykt!" ly jeg og tok meg til foten. Pappa s plutselig bekymret ut. "Gr det bra med deg? Jeg beklager hvis du fler at jeg og mamma har vrt litt strenge med deg i det siste. Det har bare vrt en del pkjenning for oss ogs flytte hit. Men du m vite at vi alltid vil prve gjre det vi fler er best for deg..." sa han og begynte g mot senga mi, som om han hadde tenkt ha en av 'samtalene' sine igjen. Jeg avbrt ham: "Pappa, jeg m virkelig gjre disse leksene n, kan vi snakke senere?" Pappa s forvirret p meg. "Nr fikk du lekser i sommerferien? Du skal jo heller ikke g p den samme skolen som du gikk p fr sommerferien, s hvordan kan du ha lekser da?" sa pappa, fornuftig som alltid. Jeg mtte puste dypt inn for enten ikke skrike til ham, eller jage ham ut av rommet mitt. "Jeg trenger bare virkelig lese denne boken, jeg hrte at jeg kommer til ha stor bruk for den i neste r," sa jeg og begynte g mot dren for hinte til at pappa skulle g. Det virket endelig som at han bet p, og han fulgte etter meg mot dren. Fr han gikk ut, sendte han et siste, mistenkelig blikk rundt i rommet mitt. Jeg strammet kjeven imens blikket hans sveipet gjennom rommet. Det granskende blikket hans fikk meg til huske hva jeg hadde p meg.

Tumblr_mcn13jt9k01qa5lodo1_500_largeTumblr_maridzmx2g1rfjizmo1_400_large

Skjortsen var kanskje litt for kort for hva pappa pleide godta. Men han virket fornyd med at han ikke fant noe p rommet og gikk endelig ut dren, som jeg raskt lukket igjen bak ham.

Jeg skyndte meg bort til vinduet igjen, og dro gardinene vekk. Justin hang etter bare hendene fra vinduskarmen, men han var der fortsatt. "Beklager for det," sa jeg lavt og tok den ene hnden hans. Jeg dro alt jeg kunne i hnden hans, men jeg tror ikke jeg hjalp ham s mye. Det hadde tydeligvis regnet litt ute ogs, merket jeg, da han falt om p gulvet mitt og var gjennomvt i hret. Jeg huket meg ned vedsiden av ham og ble igjen nesten lamsltt av hvor kjekk han var. Jeg hadde nesten glemt det i lpet av de siste dagene hvor jeg ikke hadde ftt sett ham. Men jeg passet p ikke la ansiktet mitt rpe hva jeg tenkte, og sa: "Hva gjr du her? Hvordan klarte du klatre opp p huset vrt, det er jo minst ti meter opp hit!" Justin ristet litt av vannet ut av hret og s opp p meg. Jeg mistet pusten et yeblikk. "Jeg mtte bare se deg igjen. Og jeg ville beklage for at jeg lot deg vre p festen hele natten, jeg burde ha tenkt p at du ville f problemer," sa han og s genuint lei seg ut. Jeg smilte skjevt til ham. "Det var virkelig ikke din feil, ikke ha drlig samvittighet for det, jeg burde klare passe p meg selv," sa jeg. Et smil dukket opp i munnviken hans. " passe p deg selv er tydeligvis noe du fortsatt br jobbe med," sa han. Han s plutselig p meg p den merkelige mten igjen. Vi satt begge nede p gulvet n. Justin studerte meg igjen, spass mye at jeg flte meg ubekvem. "Hva er det?" sa jeg da jeg ikke holdt ut lenger. Justin var plutselig s nrme meg. "Det er noe med deg, som gjr meg s..." sa han. N klarte jeg vertfall ikke puste. Ansiktet hans var for perfekt til vre sant. "Du gjr noe med meg, *DN*, noe jeg ikke kan forst," nrmest hvisket han. Jeg kjente pusten hans mot pannen mitt. Han strk plutselig en hnd forsiktig over kinnet mitt, og jeg kjente blodet strmme til hvor hnden hans traff. Det dryppet vann fra hret hans ned p hnden min. S byde han seg enda nrmere meg.

Tumblr_l8r4wx7rnl1qbpe6to1_400_large

Hva tror du skjer? :O



-Line





Historie - As long as I'm breathing (Del 12)

Munnen min formet seg som en stor O, mens ynene til Justin glitret mot meg. "Hvorfor ikke?" fikk jeg stammet fram. "Noen mtte jo holde ye med deg, og det ble tydeligvis ikke Alfredo som heiv i seg det frste han s da han kom inn i huset," sa Justin og smilte ved tanken. En varme spredde seg i kroppen min. "S du visste hva du gjorde da du tok meg med opp hit?" nrmest hvisket jeg. "Ja, jss!" sa han raskt. Jeg klarte ikke si noe mer, s jeg snudde oppmerksomheten min tilbake til soloppgangen igjen. Etter en liten stund med stillhet, reiste Justin seg og dro meg med seg. Vi klatret ned p den hye verandaen igjen. Inne i huset la det noen ungdommer strdd rundt, blandet med annet sppel. "Jeg er virkelig glad for at jeg ikke trenger rydde opp i dette," hvisket Justin til meg da vi gikk ned trappen. Jeg sendte ham et raskt smil.


Vi fant Alfredo p forsiden av huset, hvor han l og sov sammen med en hagenisse. I mens Justin krket seg sammen i latter, huket jeg meg ned og ristet hardt i ham. "Alfredo. Alfredo, vkne opp da!" ropte jeg inn i ret p ham. Han rykket brtt til og slo opp ynene fr han krket seg sammen og tok seg til hodet. "Hodepine, h? Vel, det har du bare deg selv skylde p," sa jeg ertende til ham. Alfredo s p det han hadde i hendene. "Hvorfor har jeg sovet med en hagenisse?" sa han undrende. Jeg klarte ikke holde inne latteren mer, og han satt seg irritert opp. "La oss bare g," sa han og marsjerte plutselig av sted. Jeg og Justin fulgte etter ham, men det gikk sakte fordi vi mtte stoppe helt opp for le noen ganger.

3101346795_4964e78e55_z_large

Dette er en hagenisse, hvis noen skulle lure.

Da vi var utenfor huset mitt, skylte en plutselig redsel over meg. Hva kom mamma og pappa til si om at jeg hadde vrt ute hele natten? "Shit," sa jeg hyt, uten tenke over det. Justin hadde tydeligvis fulgt tankegangen min. "Bare snik deg inn. Jeg pleide gjre det hele tiden, bare pass p ikke knirke for mye i trappen," sa han og blunket til meg. Jeg fikk en trang til le, men jeg nyet meg med nikke. "Vi ses," sa jeg til Alfredo og Justin og skulle til g inn. Alfredo sendte meg bare et slapt blikk, han hadde tydeligvis en helt sinnsyk bakrus. Justin s p meg p den merkelig mten igjen og sa bare: "Ja."

Jeg smatt raskt og lydlst inn inngangsdren og gikk sakte mot trappen. "Hvor er det du skal?" sa en stemme bak meg. Jeg snudde meg sakte, visste hva jeg hadde i vente. Pappa sto henslengt i pningen til kjkkenet og stirret p meg et uleselig blikk. "Hei, pappa," sa jeg og prvde hre entusiastisk ut. Pappa fortsatte bare med se p meg.

Det endte med at jeg fikk husarrest i en uke. Noe som jeg p en mte er fornyd med, det kunne lett ha blitt en mned. Men det er ogs ekstra kjipt nr du fr husarresten i sommerferien. De neste dagene gikk dermed fort av sted, jeg brukte mesteparten av tiden til lese bker om astronomi og stjerner. Det hendte noen ganger at Justin og Alfredo kom p dren, jeg kunne hre dem fra rommet mitt, men de ble bare mtt av pappa i drpningen. Jeg fikk ikke lov til vre med noen. Derfor ble jeg svrt overrasket da Justin en dag plutselig sto utenfor vinduet mitt, som var i tredje etasje.

Tumblr_md58ins7tc1r3cne5o1_1280_large

Hva tror du skjer?

Skal prve f postet en del senere i dag ogs!


-Line





Historie - As long as I'm breathing (Del 11)

Stjernene s spesielt vakre ut oppe herfra. Festen var tydeligvis langt i fra slutt, musikken dunket som aldri fr og blandet seg med rabalderet som ungdommene lagde. Allikevel fltes det ut som om de bodde i en helt annen verden enn der jeg var n. De var bare bakgrunnssty som jeg ikke hrte lenger engang, men det var kanskje fordi jeg bare hrte susingen fra mitt eget hjerte nr det galopperte av sted. Jeg satt helt inntil Justin. Jeg kjente hele konturen av kroppen hans fra siden, kjente alle musklene i armen han hadde rundt meg. S tok alkoholen over og jeg sovnet p taket til en jeg aldri hadde mtt, i armene til Justin Bieber.


Jeg pnet ynene sakte og det frste jeg merket var lyset som hadde endret seg. Det var rett fr soloppgang, men himmelen var allerede farget i gult, oransje og rosa. Jeg skvatt da jeg plutselig oppdaget at jeg satt oppe p et tak. Og at jeg l i armene til Justin.

Cb9a4be828b311e2882622000a1f985d_7_large

Hva skjedde i gr? Jeg gned meg svakt i tinningen for prve lette p hodepinen, fr minnene sakte kom tilbake. Justin som hadde trstet meg, hnden hans p ryggen min, da han hjalp meg opp p taket, flelsen av sitte her oppe og puste med ham. Han l helt stille vedsiden av meg n, krllet under det tynnet teppet han hadde tatt med opp, ynene hans lukket og brystet hevet seg sakte opp og ned. Jeg smilte for meg selv. Han s fortsatt helt utrolig ut, jeg kunne ikke tro at jeg l her i armene hans, at jeg var den han hadde giddet sove med denne natten. Men det var nok bare alkoholen som hadde gjort at dmmeevnen hans ble svekket, og han visste nok ikke at det var meg engang. Jeg vget ikke bevege meg, men jeg l s tett inntil ham, det virket som om han hadde dratt meg enda nrmere seg selv i mens jeg sov.

Det var helt stille n, det var nesten ikke noe fuglekvitter engang. Taket var ganske bratt, og jeg var glad for at vi ikke hadde glidd ned i lpet av natten. Nedenfor s jeg andre som l og sov p gresset i hagen i tillegg til masse pappglass og annet skrot som l strdd utover. Plutselig rykket Justin til. Jeg snudde hodet raskt og s opp p ham. Han pnet sakte ynene, og blikket hans falt rett p meg. "God morgen," sa han med morgenstemmen sin og pustet dypt inn. Jeg smilte til ham. "God morgen."

Tumblr_l94mmit54o1qc4esdo1_500_large

Det beste bildet jeg fant. Ingorer at ansiktene, det er ikke s nrme dere ligger.

I det yeblikket kom solen opp og glitret mot oss. Jeg gispet lavt. "Wow, det er s vakkert," sa jeg og rettet meg i armene til Justin i det han la dem tettere om meg. Jeg var overrasket over at han enda ikke hadde forsttt hvem som l i armene hans, og at han ikke hadde forlatt meg. Det var ikke s altfor lenge siden at han hadde vrt med noen av verdens strste og vakreste kjendiser og jeg ville ikke engang tenke p hvor stort sprang det mtte vre fra vre med dem til sitte p et tak med meg. Justin sin stemme brt av tankegangen min. "Ja, det er det virkelig," sa han, men det virket nesten som om det var noe annet han snakket om. Jeg ristet raskt av meg tanken. "Husker du mye fra i gr? Festen tok litt vel mye av, tror jeg," sa jeg og tenkte p gutten som hadde holdt meg s fast. Jeg stengte minnet ute og kikket opp mot Justin. ynene hans var allerede lst p meg. "Jeg husker alt," sa han. Jeg s overrasket p ham. "Er du en snn person som tler alkohol veldig godt eller noe? Pappa, for eksempel, han drikker alltid litt for mange julel p julaften, og da ender han alltid oppe p fanget til mormor av en eller annen grunn, men han husker ingenting morgenen etter, selv om mormor alltid fr et lite hjerteinfarkt..." bablet jeg i vei fr Justin avbrt meg. "Nei, jeg drakk bare ikke," sa han og lo hest av meg.

Munnen min formet seg som en stor O, mens ynene til Justin glitret mot meg. "Hvorfor ikke?" fikk jeg stammet fram. "Noen mtte jo holde ye med deg, og det ble tydeligvis ikke Alfredo som heiv i seg det frste han s da han kom inn i huset," sa Justin og smilte ved tanken. En varme spredde seg i kroppen min. "S du visste hva du gjorde da du tok meg med opp hit?" nrmest hvisket jeg. "Ja, jss!" sa han raskt. Jeg klarte ikke si noe mer, s jeg snudde oppmerksomheten min tilbake til soloppgangen igjen. Etter en liten stund med stillhet, reiste Justin seg og dro meg med seg. Vi klatret ned p den hye verandaen igjen. Inne i huset la det noen ungdommer strdd rundt, blandet med annet sppel. "Jeg er virkelig glad for at jeg ikke trenger rydde opp i dette," hvisket Justin til meg da vi gikk ned trappen. Jeg sendte ham et raskt smil.

Hva tror du skjer?

Jeg legger ut en ny del senere i kveld hvis dere er flinke til kommentere!


-Line






Historie - As long as I'm breathing (Del 10)

Justin fulgte meg bort til senga og satte meg ned der. "Gr det bra?" spurte han forsiktig mens han huket seg ned vedsiden av meg. Ja, skulle jeg til si. Ja, alt gr kjempefint. Men det kom ikke en lyd ut, og jeg kjente heller trene presse seg p. Justin la raskt armene sine rundt meg og snart l jeg der, p skulderen til Justin og hulket som bare det. Og jeg var ikke s sikker p hvorfor engang. Men Justin sa ingenting, han holdt bare rundt meg og strk hnden sin sakte over ryggen min. Opp og ned. Opp og ned.


Etter noe som fltes som timer, trakk jeg meg unna Justin."?Hvorfor fortalte du det ikke til meg?" hvisket jeg og overrasket meg selv i faktisk finne stemmen min. Justin s bekymret ned p meg. "Fortalte deg hva?" sa han like lavt. "Hvem du var. Eller hvem du er," mumlet jeg enda lavere. Men Justin hrte meg. Han tok brtt hnden under haken min og rettet ansiktet mitt opp mot hans. "Det var aldri meningen holde deg utenfor eller sre deg p noen som helst mte. Men det virket bare for godt til vre sant da jeg fant ut at du ikke visste hvem jeg var. Det er vel bare det at det hadde vrt en lettelse vre med en som ikke visste om den personen jeg var, og var helt pen uten noen forventinger eller fordommer," sa Justin og s rett p meg, rett inn i sjelen min.

Jeg glemte et yeblikk at jeg burde svare. "Jeg har fortsatt ingen forventninger eller fordommer," stammet jeg. Et svakt smil lekte i munnviken til Justin. Han strk vekk en tre som plutselig rant ned kinnet mitt med tommelen sin. Jeg kjente rdmen spre seg raskt der han hadde vrt borti meg. Justin la ogs merke til det, selv i mrket som omringet oss. "Du er s nydelig nr du rdmer," hvisket han. Dette gjorde selvflgelig bare ansiktet mitt enda rdere. Justin smilte. Jeg klarte ikke puste. Jeg trakk meg sakte unna Justin for f luft slik at jeg slapp besvime. "Jeg tror jeg m g n," sa jeg og skulle til reise meg. Men jeg ble holdt tilbake av Justin som tok tak i hnden min. "Nei! Ikke g enda," sa han og jeg stoppet. Han reiste seg og s p meg med et utspekulert blikk. "Kom."

S satt jeg der, oppe p taket til en person som jeg hadde ingen anelse om hvem var. Justin satt der med meg, og kom av og til med noen kommentarer om stjernebildene som hang over oss. Klokken var allerede over tolv, s jeg var ikke helt sikker p hva jeg fortsatt gjorde her. Men jeg skyldte p alkoholen. Justin hadde tatt med et teppe som vi begge satt sammen under. Jeg forsto ikke helt poenget med teppet, det hadde vrt nok for meg bare sitte inntil Justin, jeg ble automatisk varm i hele kroppen bare han s vidt strk borti meg. Jeg hadde aldri flt noe lignende i hele mitt liv.

Stjernene s spesielt vakre ut oppe herfra. Festen var tydeligvis langt i fra slutt, musikken dunket som aldri fr og blandet seg med rabalderet som ungdommene lagde. Allikevel fltes det ut som om de bodde i en helt annen verden enn der jeg var n. De var bare bakgrunnssty som jeg ikke hrte lenger engang, men det var kanskje fordi jeg bare hrte susingen fra mitt eget hjerte nr det galopperte av sted. Jeg satt helt inntil Justin. Jeg kjente hele konturen av kroppen hans fra siden, kjente alle musklene i armen han hadde rundt meg. S tok alkoholen over og jeg sovnet p taket til en jeg aldri hadde mtt, i armene til Justin Bieber.

Hva tror du skjer? :)

Setter veeeldig pris p kommentarene deres, leser hver og en av dem! Tusen takk!




-Line





Historie - As long as I'm breathing (Del 9)

De neste timene/minuttene (jeg holdt ikke styr p tiden lenger) gikk i en blanding av neonfarger, dansende kropper og alkohol. Jeg var noks full da jeg plutselig krasjet hardt inn i Alfredo p vei mot kjkkenet. "Flytt deg, din makk," ropte jeg fr jeg plutselig s hvem det var. Alfredo brt ut i en helt hysterisk latter og mtte krke seg sammen for ikke falle helt om. Jeg himlet dramatisk med ynene (noe som jeg aldri ville ha gjort i edru tilstand) og skulle til g forbi ham, da han holdt meg igjen og s p meg med et plutselig alvorlig blikk. "Bli med meg, jeg m snakke med deg," sa han og dro meg med ut p terrassen til gud-hvem-vet sitt hus. Jeg kunne kjenne alkoholen i pusten hans. Han var minst like full som meg.

"Hva var det du ville snakke med meg om?" spurte jeg smlig irritert.


Alfredo kom sakte mot meg med et alvorlig blikk. S stoppet han opp og s ned p meg (jeg var tross alt nesten et hode lavere enn han). Og s brt han ut i latter. "...jeg tok deg med ut... og s trodde du at jeg skulle... ha en alvorlig samtale med deg eller noe... jeg finner ikke Justin... dette er bare tull... jeg vet ikke hva jeg sier lenger engang..." presset han ut mellom latterhikstene. Jeg bare sto der og ventet p at han skulle roe seg, noe som tok en stund. Han var ganske s full, ja, tenkte jeg for meg selv. "Hva er det med deg og Justin uansett? Hvem er han egentlig?" plumpet ut av meg da Alfredo hadde samlet seg noenlunde. Han stoppet brtt og rettet seg opp. "Vet du virkelig ikke hvem han er?" spurte han og gransket ansiktet mitt for spor. "Nei, hvorfor skulle jeg det? Jeg har jo bodd i Idaho Falls de siste rene og jeg har jo ikke mtt ham fr. Er det s rart?" sa jeg og s enda hardere p han.

Alfredo smilte svakt. "Da m du vre snn den eneste personen jeg har mtt noen gang som ikke vet hvem han er. Det er jo Justin Bieber!" sa han sakte og s overrasket p meg da jeg ikke reagerte. Jeg s like forvirret p ham som fr. "Popsensasjonen Justin Bieber?" prvde han. En bjelle ringte svakt i bakhodet mitt. Alfredo sukket overdramatisk mot det uendrede uttrykket mitt. "Han som synger Boyfriend og Baby?" sa han og rynket pannen mot meg. Ansiktet mitt sprakk plutselig opp i forstelse. "HVA? Er det han?" sa jeg med en mye lysere stemme enn den jeg vanligvis snakker med. Jeg hadde aldri vrt noe srlig interessert i flge med p kjendiser, men jeg hadde jo hrt om Justin Bieber. Men det var en stund siden n, og jeg hadde sakte men sikkert glemt ham. Og Justin s mye annerledes ut enn den Justin Bieber som sang Baby. S mye eldre og kjekkere...

488078_399360463458508_1418917077_n_large

"Men hvorfor er han her da? Hvorfor er han ikke gr p rde tepper eller noe?" spurte jeg for dra meg selv ut av tankegangen min. "Fordi han trengte en pause fra alt, han begynte bli helt sykt snobbete av sin egen kjendisstatus. Og egoistisk. Og overfladisk..." fortsatte Alfredo fr jeg avbrt ham. "Ja, jeg skjnner, jeg skjnner! Men hva har dere fortalt resten av verden?" Alfredo var nr i begynne le igjen, men tok seg sammen. "Bare at Justin trengte en liten pause fra kjendisstatusen, men fansen har faktisk vrt veldig stttende! Ingen andre enn oss vet at han er her, s paparazziene har ogs latt han f vre i fred," sa han rolig. Men s klarte han ikke holde seg lenger, og han brt ut i latter igjen. "Alfredo. Alfredo! Hvor er Justin n?" prvde jeg rope mot ham, men han var krket sammen i latter, uten noe spesiell grunn til le. Irritert gikk jeg forbi ham og inn i huset igjen.

I stuen myldret det av folk som danset tett i tett. Jeg gikk opp p t for se etter Justin. "Justin?!" ropte jeg til folkemengden, men ingen svarte. Lukten av svette og alkohol stakk i nesen min i det jeg prvde plye meg igjennom mengden. Plutselig tok noen meg hardt i hnden og holdt meg igjen. Jeg snudde meg raskt. Det var en helt ukjent gutt, kanskje et par r eldre enn meg selv. "Hei, sexy!" sa han og dro meg inntil ham. Han var mye sterkere enn meg, og han holdt meg hardt mens han gnikket seg selv inntil meg. "Slipp meg!" ropte jeg og prvde sl til ham. Men gutten bare lo og unngikk slaget mitt.

Tumblr_lw2qtlcqcw1qg13cco1_500_large

Ut av det bl dukket Justin opp. "Slipp henne," sa han rolig til gutten. Da gutten ikke p noe vis slakket grepet, slo Justin ham. Skikkelig hardt, slik som du alltid ser p filmer. Rett i kjeven. Jeg rykket meg raskt vekk fra ham og Justin la en beskyttende arm rundt meg og dro meg vekk. Bak meg hrte jeg gutten komme med en rekke banneord mot oss begge, men det ble raskt dempet av dren som slo igjen mellom oss. Jeg og Justin var plutselig inne p et soverom, alene. Jeg merket hvordan hjertet mitt begynte banke mye fortere enn normalt.

Justin fulgte meg bort til senga og satte meg ned der. "Gr det bra?" spurte han forsiktig mens han huket seg ned vedsiden av meg. Ja, skulle jeg til si. Ja, alt gr kjempefint. Men det kom ikke en lyd ut, og jeg kjente heller trene presse seg p. Justin la raskt armene sine rundt meg og snart l jeg der, p skulderen til Justin og hulket som bare det. Og jeg var ikke s sikker p hvorfor engang. Men Justin sa ingenting, han holdt bare rundt meg og strk hnden sin sakte over ryggen min. Opp og ned. Opp og ned.

Hva tror du skjer?


-Line





Historie - As long as I'm breathing (Del 8)

Jeg beklager s mye for jeg er s drlig til oppdatere historien, men jeg har et liv jeg ogs! Men jeg skal bli bedre, jeg lover! Det er ogs slik at jeg liker bruke litt tid p hver del, slik at den blir best mulig, jeg hper dere forstr! Uansett, her er neste del:

Et par timer etter jeg hadde kommet var jeg p vei hjem for gjre meg klar til festen. Justin og Alfredo hadde sagt at de skulle komme hente meg klokken 8, og i det samme jeg tenkte det kom jeg p at jeg mtte finne p en unnskyldning til foreldrene mine. De likte ikke s godt at jeg gikk p fester generelt, men jeg ville s gjerne g i dag. Jeg trengte slippe meg litt ls for en gangs skyld.


Jeg brukte ikke lang tid gjre meg klar, jeg slengte bare p meg en kjole jeg hadde stende i skapet, som jeg ikke hadde brukt enda. Jeg dro krlltangen raskt gjennom hret mitt og trdde oppi favoritthlene mine. Jeg tok en rask titt i speilet fr jeg gikk ut dren; jeg s ikke s verst ut, men jeg visste at med en gang jeg s nesten hvilken som helst annen jente p den festen, kom jeg til miste hele selvtilliten igjen. Ikke at det betydde s mye.

http://images02.nastygal.com/resources/nastygal/images/products/processed/18072.1.detail.jpghttp://images03.nastygal.com/resources/nastygal/images/products/processed/20734.3.detail.jpg

Alt er fra NastyGal

Plutselig klang det i drklokken og jeg hrte faren min pne dren etterfulgt av den forbausende stemmen hans blandet med en stemme som det ikke gikk an ta feil av. Justin hadde tydeligvis kommet. "*DN*! Det er noen gutter her som vil snakke med deg," brlte pappa med ekstra trykk p 'gutter'. Jeg raste ned trappen fr pappa kunne utsprre Justin og Alfredo mer enn han allerede hadde gjort. "...Alfredo skal vre med, og han er over 21..." prvde Justin forklare faren min i det jeg kom ned. Han stoppet brtt opp da han fikk se meg, og sto der med munnen halvveis pen samtidig som han s p meg med det merkelige blikket igjen. Jeg stirret p ham ogs, han s fantastisk ut med en gr denimvest og hettegenser. ynene hans glimtet p en mte jeg aldri hadde sett p noe annet menneske noen gang. Jeg ble stende helt forstenet og vi stirret begge p hverandre i noe som fltes som timer.

Justin Bieber - Celebs at the Billboard Music Awards

S gikk det plutselig opp for meg at pappa og Alfredo ogs sto der, begge stirrende p meg med munnen halvpen de ogs. Jeg kremtet. "Skal vi g?" sa jeg og gikk mot dren. Justin og Alfredo kom ogs plutselig til seg selv igjen og gikk raskt ut dren. "Hade!" ropte jeg til pappa fr jeg nrmest slengte dren p ham. Utenfor huset vrt sto det en stor, mrk Range Rover. "Hvem er DET sin?" spurte jeg overrasket. Justin smilte lurt mot meg, men det var Alfredo som svarte. "Det er Justin sin," sa han med beundring i stemmen. "Vi kan vel si at jeg har en liten formue med penger hjemme i Canada," sa Justin og holdt oppe dren for meg inn til baksetet. Jeg nyde meg med det og satte meg inn.

Bilturen var ikke lang, den varte kanskje et kvarter, mer eller mindre. Vi sto snart utenfor et annet digert hus og jeg begynte lure p om det fantes noe annet enn store hus i dette nabolaget. Inne hrtes det ut som festen allerede hadde kommet godt i gang, musikken buldret ut og blandet seg med ropene fra ungdommer. Det kom ut en gjeng for ta i mot oss. Rettelse: ta i mot Justin og Alfredo. Det gikk et gufs opp gjennom meg da jeg inns at jeg ikke kjente noen her. Men jeg tok meg raskt sammen. I dag skulle jeg jo slippe meg ls. Snn skikkelig.

I mens Justin og Alfredo sto der og hilste p alle de allerede smfulle ungdommene, brytet jeg meg forbi og inn i huset, p jakt etter noe drikke. Det tok ikke lang tid fr jeg fant en stor kasse med l og rusbrus stende p kjkkenet. Jeg tok en boks med rusbrus og helte nesten alt ned p n gang. Og s tok jeg en ny.

Tumblr_mdqlcr4pse1r61b1ro1_500_large

Haha, ignorer teksten!

De neste timene/minuttene (jeg holdt ikke styr p tiden lenger) gikk i en blanding av neonfarger, dansende kropper og alkohol. Jeg var noks full da jeg plutselig krasjet hardt inn i Alfredo p vei mot kjkkenet. "Flytt deg, din makk," ropte jeg fr jeg plutselig s hvem det var. Alfredo brt ut i en helt hysterisk latter og mtte krke seg sammen for ikke falle helt om. Jeg himlet dramatisk med ynene (noe som jeg aldri ville ha gjort i edru tilstand) og skulle til g forbi ham, da han holdt meg igjen og s p meg med et plutselig alvorlig blikk. "Bli med meg, jeg m snakke med deg," sa han og dro meg med ut p terrassen til gud-hvem-vet sitt hus. Jeg kunne kjenne alkoholen i pusten hans. Han var minst like full som meg.

"Hva var det du ville snakke med meg om?" spurte jeg smlig irritert.


-Line





Historie - As long as I'm breathing (Del 7)

S ble vi avbrutt av Justin som kom lpende ned trappen med en haug med plastre i hendene. "Beklager for at det tok s lang tid, men jeg fant ikke noen plastre som var store nok," sa han smlig stresset. Hvem var denne gutten uansett? I gr hadde han gtt fra hate meg til le av meg og oppfre seg som en liten unge nr han skulle nske seg noe da vi s det stjerneskuddet. Og i dag var han fryktelig stresset og virket som om han virkelig var redd for at jeg skulle d av et skrubbsr.



"Justin, ro deg ned, det er virkelig ikke s gale som det ser ut," sa jeg for prve roe ham litt ned. Han tok allikevel fram et par plastre og begynte forsiktig feste dem p kneet mitt. "Snn!" utbrt han da han var ferdig. Bldningen hadde nesten stoppet n, men plasteret var allerede farget rdt av blodet. Jeg snudde meg mot Alfredo igjen. "Du hadde tenkt ringe meg for be meg bort. Hva var det du hadde tenkt foresl?" spurte jeg ham.

Han smilte mot meg. "Jeg ville egentlig bare be deg bort hit, og s ville jeg sprre om du skulle noe i kveld? Vi skal p en fest hos en kompis av oss," sa han og sendte et raskt blikk til Justin, som for f hans tillatelse. Men Justin sine yne var fokuserte p meg, det virket nesten ikke som han engang hadde ftt med seg hva Alfredo hadde sagt. Jeg vred meg utilpass under blikket hans. "Ja, jeg er med, jeg," sa jeg og hrtes mye tffere ut enn det jeg flte meg. Jeg var ikke den typiske partylven, jeg var mer en slik person som heller satt hjemme i varmen og leste en bok. Alfredo og Justin sine ansikt brt ut i glis p likt. "Kult! Men okei, er du med p fotball i bakgrden n? Kenny nevnte at han hadde lyst p en omkamp siden sist gang, Justin, han kommer til kjre deg hardt. Vil du vre med, *DN*, gr det bra med kneet ditt?" sa Alfredo og s fra Justin til meg. "Ja, jeg er med jeg, men jeg m advare dere sterkt om mine syke fotballskills!" sa jeg og spratt opp fr jeg lp ut dra til hagen i bakgrden. Jeg hrte latteren til bde Alfredo og Justin bak meg, men jeg var allerede langt foran dem. Kenny sto der allerede, det var satt opp to sm ml og han hadde fotballen i hendene. Da guttene endelig klarte komme seg ut i hagen bak meg, sendte Kenny Justin et djevelsk blikk. "Du skal bli potetstappe, Bieber!" ropte han og sparket ballen hardt.

Tumblr_lm8xxo62wh1qddgl0o1_500_large

Etternavnet til Justin fikk en svak bjelle til ringe i bakhodet mitt. Men ballen var allerede p vei full fart mot meg, og jeg la fra meg den saken for yeblikket. Kampen gikk fryktelig drlig fra min side, jeg hadde tullet da jeg sa at de burde passe seg for meg i fotball. Eller, jeg hadde sagt sannheten, fordi de burde passe seg, men mer slik at de ikke plutselig fikk et ben i trynet. Jeg var helt sinnsykt drlig i fotball, og jeg var overasket over at Alfredo ikke husket det fra da vi var mindre. Jeg spilte p lag med Kenny, s han gjorde p en mte opp for min drlige koordinasjonsevne. Men den ene gangen da jeg skulle skyte ballen videre til Kenny, klarte jeg bomme p ballen og falt rett p rompa.

Tumblr_m8cp0ixpdh1qe5nkho1_500_large

Guttene klarte selvflgelig ikke holde seg fra le. "Jeg trodde du sa at vi skulle passe oss for dine "syke" fotballskills, jeg," klarte Justin f ut mellom latterhikstene. Jeg sendte ham et surt blikk og kjente rdmen som spredte seg i kinnene mine. Justin klarte til slutt ta seg noenlunde sammen, selv om Alfredo fortsatt l og vred seg i latter. Han holdt fram en hnd til meg og s p meg med et merkelig blikk. Jeg tok hnden hans og lot ham dra meg opp. Han gav meg et skjevt smil og fortsatte se p meg p den merkelige mte, fr han snudde seg for ta opp ballen og fortsette kampen.

Resten av tiden ble brukt til noen flere fall fra meg, mens Kenny scoret masse ml. Det var allikevel ikke bra nok til sl Justin og Alfredo. Justin tok helt av p banen, jeg tok noen ganger meg selv i bare stoppe helt opp med hva enn jeg gjorde for se p ham. Se p hvordan han beveget kroppen, hvordan fttene traff ballen, hvordan musklene strammet seg under den tynne t-skjorta hans. Han var nesten for perfekt til vre virkelig. Og noen ganger stoppet han ogs opp og mtte blikket mitt.

Et par timer etter jeg hadde kommet var jeg p vei hjem for gjre meg klar til festen. Justin og Alfredo hadde sagt at de skulle komme hente meg klokken 8, og i det samme jeg tenkte det kom jeg p at jeg mtte finne p en unnskyldning til foreldrene mine. De likte ikke s godt at jeg gikk p fester generelt, men jeg ville s gjerne g i dag. Jeg trengte slippe meg litt ls for en gangs skyld.

Hva tror du skjer p festen?



-Line





Historie - As long as I'm breathing (Del 6)

S tenkte jeg p Justin. Han var kanskje den kjekkeste gutten jeg noen gang hadde sett, og han virket veldig grei n som han ikke hatet meg lenger. Men det hadde ikke akkurat vrt en del av planen min komme inn i et forhold her n og i nrmeste fremtid. Etter den tanken ble jeg irritert p meg selv over i det hele tatt ha tenkt den. Det var s lite sannsynlig at han tenkte p meg p den mten, eller at han tenkte p meg i det hele tatt, at jeg fikk en trang til le. Og fr jeg visste ordet av det, hadde jeg sovnet i vinduskarmen.


Jeg pnet sakte ynene og myste mot lyset som skinte meg rett i trynet. Det frste jeg la merke til var hvor vondt jeg hadde i hver centimeter av kroppen min. Det andre jeg la merke til var at jeg l p gulvet nedenfor vinduet mitt. Det tredje jeg la merke til var at jeg ikke l i den myke, varme sengen min. Sint satte jeg meg opp og krket meg sammen i smerte, fr jeg marsjerte til badet for stelle meg. Jeg tok p noe lett, fordi det var tross alt midt p sommeren og jeg bodde i LA.



Jeg snublet meg nedover trappa og havnet inne p kjkkenet, hvor mamma og pappa allerede satt. "Hei," sa jeg i hastverk fr jeg tok en skive med syltety inn i munnen, og snublet videre mot inngangsdren. "Hade!" ropte jeg fr jeg rsket opp dren opp lp ut. Da jeg var ute gikk det opp for meg at jeg ikke hadde en anelse om hvorfor jeg hadde hatt det s travelt. Jeg skulle vel ikke noen plass. Allikevel spiste jeg raskt opp skiven min og gikk sakte bortover veien. Det var ikke mange andre som gikk ute klokken 11 p en lrdags morgen, men det var en del biler som kjrte forbi. Jeg begynte studere husene i gaten jeg bodde i. Noen av dem var digre og flotte, men innimellom kunne du se noen som ikke var like storsltte. Men de var nrmest gjemt i mellom de andre, gjemt bort slik at de ikke viste for raskt forbipasserende. Du mtte lete for finne dem.

Plutselig braste jeg inn i noen. ", unnskyld!" hrte jeg en velkjent stemme utbryte i det jeg falt mot bakken. Jeg s opp mot det sterke sollyset og s en skygge av en person som det ikke var mulig ikke gjenkjenne. Justin gliste ned mot meg da han oppdaget hvem han hadde brast inn i. "*DN*. Jeg burde ikke vre overasket. Du virker som en type som ofte ikke flger med p verden rundt seg," sa han ertende og holdt fram en hnd. Jeg tok den og han dro meg opp p bena. "Justin. Du virker som en type som er altfor kjepphy til sitt eget beste," responderte jeg og la merke til at bak ham sto en diger, mrk fyr som jeg tror het Kenny. Justin s nedover meg. ", shit, det s ikke godt ut," sa han og pekte mot benet mitt. Jeg kikket overasket nedover meg selv. Et digert skrubbsr hadde dukket opp p kneet mitt.


(Det er bare p et kne, ikke begge to.

Hvis dere synes bildet var for ekkelt, fjerner jeg det.)

"," var alt jeg fikk fram. Jeg hadde ikke merket noe, ikke kjent noe smerte. "Du blr helt sykt. Kom, bare bli med til huset vrt, det er ikke langt unna. Alfredo hadde uansett tenkt ringe deg for be deg bort, s du fr bare bli med," sa Justin og grep meg rundt livet for sttte meg. "Justin, jeg trenger ikke hjelp til g, det er bare et skrubbsr," sa jeg, selv om hele innsiden min jublet av glede ved berringen hans. Justin sa ikke noe, men jeg s i sidesynet mitt at han smilte. Vi gikk bortover veien, Kenny gikk rett bak oss. Etter mindre enn fem minutter var vi fremme.

Justin stttet nesten hele vekten min mot seg opp trappen til inngangsdren. Da vi var inne satte han meg forsiktig fra seg ned p en stol som sto i den enorme gangen. "Vent her, jeg skal bare hente plaster," sa han og forsvant opp en trapp. Kenny hadde allerede forsvunnet ut en annen dr. Jeg ble sittende og beundre den storsltte inngangshallen. Den var laget av marmor, alt var marmor. Gulvet, veggene, trappen, til og med stolen som jeg satt p var laget av marmor. Det var en slik inngangshall som man alltid p filmer, men ikke egentlig forventet se i virkeligheten.


Alfredo braste plutselig ut av en annen dr. Hvor mange drer fantes det i dette huset egentlig? "*DN*! Jeg hrte du var skadet! Gr det bra?" sprutet han ut og s bekymret p det fortsatt bldende kneet mitt. "Hvorfor freaker alle snn ut p grunn av en lite skrubbsr? Det gjr ikke vondt engang!" sa jeg smirritert. Alfredos bekymrede mine ble erstattet med et av hans bermte glis. "Du har vertfall ikke sltt hodet ditt. Den samme smfrekke og rappkjefta *DN* som alltid," sa han og rufset til hret mitt, slik som pappa alltid gjr. S ble vi avbrutt av Justin som kom lpende ned trappen med en haug med plastre i hendene. "Beklager for at det tok s lang tid, men jeg fant ikke noen plastre som var store nok," sa han smlig stresset. Hvem var denne gutten uansett? I gr hadde han gtt fra hate meg til le av meg og oppfre seg som en liten unge nr han skulle nske seg noe da vi s det stjerneskuddet. Og i dag var han fryktelig stresset og virket som om han virkelig var redd for at jeg skulle d av et skrubbsr.

Hva tror du skjer?


-Line





Historie - As long as I'm breathing (Del 5)

Beklager for litt kort og kjedelig del, men here you go!


Han s helt fantastisk ut i mneskinnet, stjernene ga gjenskinn i ynene hans, og det fltes helt utrolig vre spass nrme ham. Hnden hans var varm, men den var ikke klam. "La oss vre venner, okei?" sa han, som om vi gikk i barnehagen. Jeg slapp ut en liten latter. "Ja, la oss vre det," sa jeg. ynene hans glimtet mot meg, og i samme yeblikk avbrt mobilen min oss.



Irritert tok jeg telefonen opp av lomma. Det var mamma. "Hallo?" sa jeg til mobilen og snudde meg litt bort fra Justin. "Hei, vennen, nr tror du at du kommer hjem? Det begynner bli litt mrkt vet du, og vi vet jo hvor tidlig du liker legge deg, spesielt nr du skal ha med Bamse i senga di. Jeg har til og med akkurat lagt underlaget under lakenet i senga di, snn i tilfelle det skulle skje noen "lekkasjer"," sa mamma, ikke akkurat stille. Justin hadde tydeligvis ogs hrt hva hun sa, og sto holdt seg hardt foran munnen for ikke le altfor hyt. "Ja, mamma, jeg kommer hjem n," sa jeg oppgitt og la p fr hun kunne f sagt noe enda verre. ""Lekkasjer", hva?" sa Justin ertende etter han hadde ledd ferdig. "Bare le du, men det er du som er dusten hvis det skjer en "lekkasje" med deg, og du ikke har underlagsbeskyttelse!" sa jeg fr jeg smatt rundt ham og begynte g med raske skritt tilbake til huset. Bak meg hrte jeg latteren til Justin og de raske skrittene som fulgte etter meg.

Tumblr_m665etfo7r1qau6xjo1_500_large

Jeg gikk inn i bakdren og inn p kjkkenet med Justin hakk i hl. "Alfredo, jeg m hjem n. Men det var veldig koselig, tusen takk for maten!" sa jeg til Alfredo som sto lent inntil kjkkenbenken i mens han snakket med en mann som jeg ikke husket navnet p. "Ja, det var kjekt, bare kom bort i morgen ogs hvis du vil," sa Alfredo og gliste stort til meg. "Ja, kanskje jeg vil det," sa jeg fr jeg vinket til dem og forsvant ut dren fr noen av dem kunne protestere.

Resten av kvelden gikk av sted i mens jeg hrte p babbelet fra foreldrene mine om hvor forsiktig jeg mtte vre med g ut uten si ifra hvor jeg gikk hen. Da de endelig var ferdige gikk jeg opp p badet for stelle meg, fr jeg satte meg i vinduskarmen p rommet mitt. Det som kanskje var favorittdelen min av det nye huset vrt var at jeg kunne sitte i nesten alle vinduskarmene fordi de var s brede og lave. Stjernehimmelen her var virkelig helt fantastisk, og jeg lente meg trtt mot glasset mens jeg beundret den. S tenkte jeg p Justin. Han var kanskje den kjekkeste gutten jeg noen gang hadde sett, og han virket veldig grei n som han ikke hatet meg lenger. Men det hadde ikke akkurat vrt en del av planen min komme inn i et forhold her n og i nrmeste fremtid. Etter den tanken ble jeg irritert p meg selv over i det hele tatt ha tenkt den. Det var s lite sannsynlig at han tenkte p meg p den mten, eller at han tenkte p meg i det hele tatt, at jeg fikk en trang til le. Og fr jeg visste ordet av det, hadde jeg sovnet i vinduskarmen.

-Line





Historie - As long as I'm breathing (Del 4)

Justin var den frste som mtte oss i inngangen, men han virket ikke s veldig glad for se oss. "Hva gjr hun her?" glefset han og s stygt p meg. Rettelse; han virket ikke s glad for se MEG. "Hun hadde ikke s lyst g hjem, s jeg tenkte at hun bare kunne vre her en stund," sa Alfredo forsiktig. En ukjent stemme brt inn: "Det gr helt greit Alfredo, hun kan jo spise middag med oss," sa en hy og mrk mann som akkurat hadde kommet inn i rommet. Han sendte et advarende blikk til Justin fr han rakk fram hnden til meg. "Jeg er Scooter, forresten," sa han og smilte vennlig til meg. "Hei, jeg er *DN*," sa jeg og tok hnden hans. "Vi skulle akkurat til spise n, er du sulten? Vi skal ha sushi," sa Scooter. "Ja, jeg elsker sushi!" sa jeg og sendte ham et raskt smil fr jeg fulgte etter de andre inn p det digre kjkkenet.


Middagen var ganske koselig i grunnen, hvis du ikke telte med de stygge blikkene jeg fikk sendt fra Justin. Jeg ble mtt av en hel haug med folk, som alle hndhilste p meg, men jeg hadde ingen sjans til huske alle navnene. Alfredo slo til med noen halvpinlige historier fra barndommen vr, noe som strengt tatt ikke hadde vrt ndvendig. Da han kom til historien om den gangen i barnehagen da jeg hadde mistet tomatsuppa mi i mitt eget tryne, gikk jeg ut terrassedren og ut i den enorme hagen. Det var ikke det at jeg var sur p min barndomsvenn, men jeg trengte litt avstand, og i tillegg hadde jeg ikke s veldig lyst hre den historien igjen. Jeg hadde ikke sett rundt meg da jeg plumpet ned p det nyklipte gresset, jeg hadde vrt litt for opptatt av himmelen, og derfor kvapp jeg slik til da jeg plutselig s en annen skikkelse sitte to meter unna meg.




"Shit!" ropte jeg spass hyt, at jeg tror skikkelsen ogs kvapp til. "Du skremte vettet av meg!" fortsatte jeg. Skikkelsen snudde seg mot meg slik at jeg klarte gjenkjenne ansiktet hans i mnelyset; det var Justin. "Hva er det du gjr her?" sa han surt. Jeg gjengjeldte ansiktsuttrykket hans. "Hva, er dette ditt private gress n?" responderte jeg. Justin sa ikke noe. "Hvorfor liker du meg ikke? Hva er det jeg har gjort mot deg? Du m hjelpe meg med forst dette, for jeg har virkelig ingen anelse. Er det fordi du ikke fr all oppmerksomheten lenger? Er du en snn person som alltid m vre midtpunktet?" sprutet jeg ut fr jeg kunne stoppe meg selv. I et yeblikk s Justin forskrekket p meg fr han tok seg sammen og ble sur igjen. "Du kjenner meg for faen ikke!" sa han irritert. "Du kjenner ikke meg heller!" sa jeg, like irritert som han. Det rykket til munnviken til Justin, men det forsvant like fort som det hadde kommet. S jeg syner? Hadde han akkurat smilt?

"Vet du virkelig ikke hvem jeg er?" sa han mer forsiktig, det var frste gang han ikke hadde snakket til meg som om jeg var en hundebsj som en rotte hadde bsjet over. "Nei? Eller jo, du heter Justin, men jeg vet ikke mer enn det. Du vet ikke hvem jeg er heller, s jeg regner med at vi er skuls," sa jeg smsurt, selv om jeg prvde ha en litt mildere tone. Det rykket enda litt mer i munnviken hans. "Okei, for yeblikket kan vi kalle oss skuls. Men jeg er fortsatt litt nysgjerrig, hva gjr du her?" Jeg snudde meg opp mot himmelen. "Jeg vet ikke, jeg orket ikke hre mer p Alfredos mimring om "gamle dager", og s ville jeg se hvordan stjernene s ut herfra. Det blir s fort mrkt her!" sa jeg p en nesten litt vennlig mte. "Ja, men da er det mer tid til se p stjernene," sa Justin sakte. Jeg snudde meg halvveis mot ham. Han stirret opp mot den mrke himmelen med et blikk jeg ikke visste om passet ham s godt. Det var et beundrende blikk.






Jeg s opp mot stjernehimmelen igjen. Vi satt der i stillhet en stund, og jeg ble overasket over hvor lett det var ikke snakke med Justin. Og hvor lett det var snakke med ham snn sett. "Se; et stjerneskudd!" utbrt han brtt. Jeg kvapp til igjen, fr jeg s stjerneskuddet som fly over himmelen. "Fort, nsk deg noe!" fortsatte han fr han knep ynene hardt igjen og foldet hendene. Han minnet meg mer om et lite barn enn en 17-18 r gammel gutt, og jeg kunne ikke gjre annet enn smile. "Jeg vet ikke om det hjelper folde hendene, det er ikke sikkert det er Gud som styrer det der," sa jeg ertende. Denne gangen var det Justin sin tur til kveppe til. Det virket som om han hadde helt glemt at jeg var tilstede. Han brt plutselig ut i latter, noe som uten tvil var den mest vidunderlige lyden jeg noen gang hadde hrt.

"Du er greiere enn jeg trodde du skulle vre. Beklager for at jeg dmte deg ut i fra at du kjente Alfredo fra fr, det var ikke helt rettferdig. Jeg er vel bare ikke s flink med bli kjent med nye folk, men vi kan prve begynne p nytt igjen," sa han og reiste seg og tok fram hnden sin. Jeg fulgte etter og tok i mot hnden hans. "Hei, jeg er Justin," sa han og belnnet meg med et svakt smil, som totalt blendet meg. "hm, jeg er *DN*," stammet jeg og prvde f fram et smil. Han s helt fantastisk ut i mneskinnet, stjernene ga gjenskinn i ynene hans, og det fltes helt utrolig vre spass nrme ham. Hnden hans var varm, men den var ikke klam. "La oss vre venner, okei?" sa han, som om vi gikk i barnehagen. Jeg slapp ut en liten latter. "Ja, la oss vre det," sa jeg. ynene hans glimtet mot meg, og i samme yeblikk avbrt mobilen min oss.





Hva syns dere og hva tror du skjer videre?



-Line


fordi du ikke liv liker selv lik enn deg selv frt mot deg? Du m hjelpe meg med forst dette, for jeg har virkelig ingen ane





Historie - As long as I'm breathing (Del 3)

Alfredo snudde seg og s overasket p den lille klyngen med folk som sto bak oss, som om han hadde helt glemt at de var der, fr ansiktet hans brt opp i et smil. "Ja, *DN*, dette er Kenny, Dan, Allison, Ryan Good og Justin," sa han og pekte p hver person etter hvert som han introduserte dem. Jeg s n at de ikke var s unge som jeg frst trodde de var, den eneste som s ut til vre nrme min egen alder var Justin. Som forresten studerte meg s intenst at jeg flte han hadde tenkt komme inn i sjelen min bare han stirret hardt nok.


Alfredo merket raskt den rare stemningen og brt inn: "*DN*, kanskje du har sett Justin fr? Uansett s prver han bare holde en lav profil for yeblikket, s vi ville satt pris p om du ikke gikk rundt og plapret om dette til noen." Jeg nikket fravrende, jeg hadde ikke ftt helt med meg hva han hadde sagt. Justin hadde snudd seg vekk n, og jeg sto og studerte ham i stedet. Jeg hadde vel ikke sett ham fr? Jeg forsto ikke helt hva Alfredo hadde ment. Men jeg inns plutselig hvor kjekk Justin var. Jeg hadde ikke tenkt s mye p det frst, jeg studerte mer selve skikkelsen hans. N s jeg hvor attraktiv han var. Det var noe med det mrke, bustete hret, ynene mrke som sjokolade, det perfekte ansiktet og den guttete, muskulse kroppen.




Plutselig pnet han munnen: "Vi skal la dere ta igjen alle rene dere har hatt fra hverandre, vi stikker tilbake til huset." Han nikket med seg de andre og de tuslet videre langs stranden. Justin snudde seg en gang og s rett p meg, rett inn i sjelen min, fr de rundet et hjrne. S snudde jeg oppmerksomheten min mot Alfredo igjen. Han sto og nesten trippet opp og ned av begeistring. "Jeg kan ikke tro at du er her igjen, jeg har savnet deg s mye!" sa han gira. "Jeg har savnet deg ogs! Jeg har virkelig det! Hvordan har du hatt det de siste rene?" sa jeg. Han sparket til en stein som la ved siden av foten hans. "Jeg har reist verden rundt, sett de strste og merkeligste ting, jeg har blitt overasket og skuffet og jeg har hatt de beste rene i mitt liv," sa han sakte og s opp p meg. "Virkelig? Hva har skjedd?" spurte jeg undrende. "Jeg har reist rundt med Justin, har du ikke fulgt med?" sa han og rynket pannen mot meg. Jeg s forvirret p ham. "Hva er det du mener? Hvem er Justin uansett?" Alfredo s vekk fra meg og sparket mer til steinen. "Du kan vel sprre ham selv da, hvis du ikke vet det." Jeg ristet svakt p hodet mitt av undring fr jeg smg armene mine rundt ham. "Jeg er s glad for at jeg mtte deg her, jeg var s bekymret for at jeg ikke skulle kjenne noen her og at jeg bare mtte sitte hjemme med mamma og pappa hver dag," mumlet jeg mot armen hans; jeg rakk ham ikke lenger enn til haken.





"Jeg er s glad for se deg ogs," sa han og la hodet sitt oppe p mitt hode. Vi sto slik en stund, helt stille, og hrte p blgene som slo inn mot land. "Vi burde kanskje g," sa Alfredo til slutt og brt stillheten. Jeg trakk meg litt unna ham. Jeg hadde ikke s veldig lyst g hjem enda, tilbake til kaoset. Men Alfredo hadde tydeligvis forsttt blikket mitt. "Vi kan g til huset vrt, det er ikke s langt g herfra," sa han og la en arm rundt meg. Jeg nikket og vi begynte g. Vi sa ikke stort til hverandre i lpet av den fem minutter lange turen, og s var vi der. "Wow, hvem bor her? Det ser jo ut til vre et hus med rom nok til 50 personer, minst!" glapp det ut av munnen min. Det var virkelig et digert hus, og det fikk mitt eget til nesten se ut som et dukkehus i forhold. Alfredo bare smilte. "Her bor jeg, Justin og resten av gjengen. Men det er bare midlertidig." Jeg visste ikke helt hvem resten av gjengen innebar, men jeg droppet sprre, for vi var allerede inne.




Justin var den frste som mtte oss i inngangen, men han virket ikke s veldig glad for se oss. "Hva gjr hun her?" glefset han og s stygt p meg. Rettelse; han virket ikke s glad for se MEG. "Hun hadde ikke s lyst g hjem, s jeg tenkte at hun bare kunne vre her en stund," sa Alfredo forsiktig. En ukjent stemme brt inn: "Det gr helt greit Alfredo, hun kan jo spise middag med oss," sa en hy og mrk mann som akkurat hadde kommet inn i rommet. Han sendte et advarende blikk til Justin fr han rakk fram hnden til meg. "Jeg er Scooter, forresten," sa han og smilte vennlig til meg. "Hei, jeg er *DN*," sa jeg og tok hnden hans. "Vi skulle akkurat til spise n, er du sulten? Vi skal ha sushi," sa Scooter. "Ja, jeg elsker sushi!" sa jeg og sendte ham et raskt smil fr jeg fulgte etter de andre inn p det digre kjkkenet.

Hva tror du skjer? Hvorfor liker ikke Justin *DN*?

(Beklager for litt drlig del, men jeg mtte bare ha med en mer vanlig del, selv om den var ganske kjedelig)


-Line





Historie - As long as I'm breathing (Del 2)

Etter et par timer informerte pilotens stemme i hyttaleren om at det bare var ti minutter til landing. Mammas stemme hvisket i ret mitt: "N er vi der straks! Tilbake i byen vr, tilbake i Los Angeles."



Det tok oss et par dager fr ting begynte roe seg litt med pakkingen og snt. Vi bodde n i et helt sinnssykt stort hus, jeg forstr ikke hvordan pappa i det hele tatt hadde rd til det.




Rommet mitt var i tredje etasje, den verste. Og jeg forsto ikke hvordan det var mulig rote s mye som jeg gjorde, rommet mitt var allerede overfylt med klr. Men jeg hadde heldigvis ftt med meg mye av de gamle mblene mine, de hadde blitt kjrt til Los Angeles med en lastebil som hadde kommet fr oss. Jeg var i grunnen ganske fornyd med det nye hjemmet vrt, hvis du overs at jeg egentlig ikke ville bo her.



(Rommet ditt)

"Jeg gr ut en tur, mamma!" ropte jeg og snublet ut dren fr hun kunne protestere. Jeg trengte litt avstand fra alt, alts fra mamma og pappa. Vi bodde i et relativt rolig nabolag, og jeg tuslet sakte ned mot stranden som l like nedenfor huset vrt. Det var ganske fint her, til og med jeg mtte innrmme det. Jeg satte meg ned p en gammel huske som sto ikke langt i fra vannkanten. Det var ikke en veldig varm dag, sola tittet bare s vidt opp bak skyene. Et gammelt ektepar gikk langs stranden, hnd i hnd. Jeg smilte for meg selv. Bak dem kom en liten gjeng med ungdommer, de fleste s ut til vre p min alder. Etter hvert som de kom nrmere merket jeg at det var en som s mistenkelig kjent ut.

"FREDO!" brlte jeg mot ham. Alfredo stoppet brtt opp, mens de andre ungdommene bare s forvirret ut. S falt haken hans ned. "*DN*?!" ropte han tilbake og la p sprang mot meg. Jeg beveget meg mot ham og snart var jeg skvist mellom armene hans i verdens strste bjrneklem. "Herregud, *DN*, hvordan gr det med deg? Jeg har ikke sett deg siden hva, du var 7 r eller noe?" peste han mot ret mitt fr han dro seg unna meg for se p meg. Han var et par r eldre enn meg, men WOW s voksen han s ut! "Hva gjr du her uansett?" fortsatte han. "Jeg har flyttet tilbake hit, vi kom bare for noen dager siden!" sa jeg og smilte til ham. Gliset hans vokste seg strre. "Du har virkelig forandret deg," sa han. Jeg lftet et yenbryn mot ham. "Ja vel? Det har vel du ogs!" sa jeg og Alfredo lo. "P en god mte alts," sa han og studerte meg enda mer. "Men du er tydeligvis akkurat den samme p innsiden," sa han fr vi ble avbrutt av et kremt.




Alfredo snudde seg og s overasket p den lille klyngen med folk som sto bak oss, som om han hadde helt glemt at de var der, fr ansiktet hans brt opp i et smil. "Ja, *DN*, dette er Kenny, Dan, Allison, Ryan Good og Justin," sa han og pekte p hver person etter hvert som han introduserte dem. Jeg s n at de ikke var s unge som jeg frst trodde de var, den eneste som s ut til vre nrme min egen alder var Justin. Som forresten studerte meg s intenst at jeg flte han hadde tenkt komme inn i sjelen min bare han stirret hardt nok.



-Line





Historie - As long as I'm breathing (Del 1)

Hei!

Da har jeg begynt skrive historien min! Jeg heter Line forresten og er den nye gjestebloggeren. Jeg er selv en fast leser av JBdaily,

og har vrt belieber siden 2009 :) Jeg hper dere tar meg godt i mot, og jeg beklager for at denne

frste delen er litt kjedelig, men det kommer til skje mer etterhvert, STAY TUNED


Solen skinte nesten uhyggelig klart p himmelen den dagen. I hvert fall til vre i Idaho Falls, som hadde vrt mitt hjem i 9 r. Jeg skjermet hnden min foran ynene mens jeg s p pappa som balanserte den digre kofferten min oppe p ryggen sin og gikk med ustdige skritt i retning av bilen. Hvordan den hadde havnet oppe der, var jeg usikker p, men han falt i hvert fall nesten ned skrningen utenfor huset vrt da han gikk forbi den. En stemme inne fra huset vrt brlte: "John, balanserer du kofferten p ryggen din igjen? Hvor mange ganger har jeg sagt at du bare kommer til drepe deg selv p den mten, du fr ikke lov til gjre det!" Men pappa hadde p mirakulst vis allerede lempet kofferten inn i bagasjerommet. "Ja, kjre!" ropte han bare tilbake, fr han snudde seg mot meg. "Er du nervs?" sa han og s alvorlig ned p meg. "Nei," ly jeg. Pappa kjente meg bare s altfor godt, men jeg kunne ikke dele alt med ham. Han bare smilte og rufset meg i hret, slik han alltid hadde gjort da jeg var yngre.

Mamma kom ut med en annen diger koffert slepende bak seg. "Dette er den siste!" erklrte hun og smilte til oss. "Okei, kom igjen dokka mi," sa pappa og nrmest kastet meg inn i baksetet. Mamma og pappa var tydeligvis ivrige med komme seg av sted, og begynte kjre fr jeg engang hadde ftt p setebeltet. Jeg kastet meg rundt slik at jeg kunne se huset vrt en siste gang fr det forsvant. ynene min slukte til seg alle detaljene, hvordan en stor del av malingen hadde flasset av og hvordan det sto der s fredelig ved siden av de andre husene, som om det sov. S forsvant det.





Flyplassen var et komplett kaos, som vanlig. Og vi var sene, som vanlig. Pappa hadde brukt undvendig lang tid p tenke p hva slags plse han ville ha i kiosken, og det endte med at vi mtte lpe for rekke flyet vrt som ble ropt opp i hyttaleren. Men vi rakk det, og snart var vi hyt oppe i luften. Jeg brukte mesteparten av tiden til se ut av vinduet. Jeg har alltid vrt veldig fasinert av himmelen, og da kan du bare tenke deg hvor gira jeg blir nr jeg sitter oppe i et fly. Det var stunder som denne hvor jeg merket hvor gjerne jeg skulle ha hatt ssken, som jeg kunne ha delt begeistringen min med. Mamma og pappa var bare mamma og pappa uansett, de brydde seg ikke s mye. Etter et par timer informerte pilotens stemme i hyttaleren om at det bare var ti minutter til landing. Mammas stemme hvisket i ret mitt: "N er vi der straks! Tilbake i byen vr, tilbake i Los Angeles."










-Line