Historie - As long as I'm breathing (Del 19)

Da vi hadde gått et stykke bortover veien, vekk fra tivoliet, begynte det å dryppe. Jeg strakte fram hendene mine i rent sjokk, jeg hadde ikke forventet at det skulle regne i LA. Jeg snudde meg mot Justin og kunne ikke la være å le da jeg så at han hadde akkurat samme uttrykk og sto også med armene utstrakt. Plutselig begynte det å hølje ned, og jeg kjente hvor raskt vannet trakk seg inn i klærne mine. Jeg var gjennomvåt på bare et par sekunder, men jeg nøt følelsen. Plutselig fikk jeg masse vann i ansiktet, og snudde meg overasket. Justin sto der, han hadde vrengt vannet ut av t-skjorta si og sprutet det mot meg. En lang, klingende latter unnslapp leppene hans. Det tok ikke lang tid før jeg lo med, uten at jeg egentlig viste hvorfor.

 


 

 

Uten at jeg viste om det, havnet jeg i armene til Justin. Han hadde lagt dem rundt livet mitt, og jeg lå med ansiktet trykket mot brystet hans og lo. Han lo også. Vannet fortsatte å øse rundt oss da hånden til Justin snek seg under haken min og vippet hodet mitt opp. Blikket hans låste seg med mitt og hånden hans gikk videre bak nakken min. Jeg begynte å skjelve, men det var ikke fordi jeg var kald og våt. Jeg klarte ikke å se vekk, jeg druknet i dybden av øynene hans. "Du er så vakker at jeg mister pusten hver gang jeg ser deg," sa han lavt og raspende. Øynene hans gnistret. Jeg var så varm inne i meg, men jeg skalv utpå. Jeg har aldri opplevd noe lignende i hele mitt liv, var min eneste tanke da Justin lente seg sakte mot meg.

 

Leppene hans traff mine med en såpass stor kraft at hodet mitt ble dyttet litt bakover. Men Justin hadde en fast grep bak nakken min, og kysset ble raskt mye mykere. Leppene hans passet perfekt mot mine, og vi kysset langsomt og mykt til å begynne med. Men det var tydelig at Justin raskt ble ivrigere, han gravde den ene hånden sin i håret mitt og smøg den andre enda tettere rundt livet mitt. Mine hender gikk gjennom håret hans, holdt fast i nakken hans, jeg klarte ikke å få nok av ham. Kysset ble også mer lidenskapelig, og Justin presset leppene sine hardt mot mine, men det var ikke noe tungekyss.

 

image

 

Etter noe som føltes som timer, trakk Justin seg unna, og lente pannen sin mot min. Vannet silte ned mellom oss, men ingen av oss brydde oss om det. Vi var andpustne begge to. Justin var den som først brøt stillheten. "Kanskje vi bør gå tilbake før vi blir helt stivfrosne?" sa han og trakk seg lenger vekk fra meg. Jeg bare nikket, jeg var sikker på at jeg ikke hadde noen stemme, jeg fant den vertfall ikke. Justin holdt fortsatt en hånd rundt livet mitt da vi gikk videre bortover den folketomme stranda. Jeg lente meg mot armen hans, og det enste jeg klarte å tenke på, bortsett fra Justin, var at jeg følte meg lykkelig.

 

@justinbieber: All alone on the jet, missin u already :(

 

Endelig kom kysset! Det kommer til å skje mer ting nå, følg med! Hva tror du skjer eller hva har du lyst at skal skje?

 

 

-Line

 





Historie - As long as I'm breathing (Del 18)

Beklager for dårlig blogging i det siste, men det kommer flere deler nå som det er juleferie! Denne her er også ekstra lang, som en trøst fordi jeg brukte så lang tid.

 


 

Badet til Justin var mørkt, med svarte fliser, tydeligvis nyoppusset. Jeg dusjet raskt og brukte de eneste dusjsåpene som sto der, som selvfølgelig var med mannelukt. Men jeg brydde meg ikke, jeg ville bare få av saltvannslukten. Jeg tørket meg raskt og pakket meg inn i et håndkle jeg hadde funnet i en hylle. Jeg gikk ut i rommet til Justin igjen og fant ham sittende på senga med mobilen sin. Han løftet hodet da jeg kom inn. "Jeg fikk låne en shorts av Carin som du kan bruke, og en t-skjorte som er min. Håper det går greit," sa han og pekte på klesplaggene som lå på en stol like ved. Jeg sendte ham et takknemlig smil og tok dem med meg inn igjen. Både shortsen og t-skjorten passet meg overaskende godt, men t-skjorten var ganske stor for meg. Men jeg likte den, og den luktet av Justin. Jeg smilte for meg selv.

 


 

 

Etter jeg var ferdig med å skifte, gikk vi ned sammen og møtte Alfredo i gangen. Vedsiden av ham sto en jente som jeg ikke hadde sett før. Hun var på min alder, kanskje litt eldre, og hun var veldig pen. Langt, blondt hår og strålende blåe øyne. En kropp som mange jenter ville ha drept for å få. Jeg følte selvtilliten min sank mange grader. Hvordan kunne Justin i det hele tatt se meg når hun her sto vedsiden av meg? Hvorfor har jeg tenkt at jeg i det hele tatt har en sjans på ham når han kan ha hvilken som helst annen jente, en som er mye penere enn meg? Hun her så ut som en modell, og fikk meg til å se ut som en innskrumpet rosin i forhold.

 

"Hei, *DN*, dette er Amanda, en venn av oss som bor litt lenger nede i gaten. Amanda, dette er *DN*, en barndomsvenn av meg som plutselig dukket opp igjen," sa Alfredo. Jeg smilte vennlig til henne og holdt fram hånden min. Hun gjengjeldte smilet og tok hånden min. "Hei," sa hun. "Hei," sa jeg.

 

091d9be80008ebfb501fb760_large

Amanda

 

"Flott, da er vi alle bestevenner! Kan vi gå nå?" sa Justin, tydelig utålmodig. Alfredo mumlet noe til svar og åpnet døren for oss andre. Vi gikk i et sakte tempo mot stranden, jeg snakket faktisk en del med Amanda. Hun virket veldig grei og morsom, jeg hadde kanskje forventet at siden hun var så pen, så ville hun være litt småbitchy. Men det var hun ikke, og jeg var muligens bitte litt skuffet over det. Det gjorde henne bare enda mer perfekt.

 

Jeg ville ikke egentlig se på Justin engang, men jeg kunne ikke dy meg da vi kom ned til stranden. Han så allerede på meg og møtte blikket mitt da jeg snudde meg. Jeg snudde meg forvirret tilbake, men så tenkte jeg ikke mer over det, fordi vi var fremme. Tivoliet var overfylt av lys, unger som skrek og karuseller som surret rundt. Amanda hvinte oppspilt.

 

Tumblr_mfdi5h2mz21rkewomo1_500_large

 

"Hvilken skal vi ta først?" sa en stemme rett bak meg, mindre enn en armlengde unna. Jeg snurret rundt, det var umulig å ta feil av stemmen. Justin sto halvveis bøyd over meg, studerte meg. Jeg stammet; "Ehm... øh.." og snudde meg litt rundt for å se hva alternativene var. "Vi kan ta den," sa jeg og pekte på den største berg-og-dal-banen av alle. Justin smilte glupsk og nikket.

 

Alfredo og Amanda var rett bak oss da vi satte oss i den ene vogna. "Er du sikker på at du tør denne?" hvisket Alfredo i øret mitt fra der han satt bak meg. Jeg nikket sakte, tenkte ikke engang over hva han spurte om. Jeg tenkte litt vel mye på kneet til Justin som hvilte mot mitt, og armen som strøk borti min. Vi ble spennet fast, og berg-og-dal-banen startet med et rykk. Jeg innså når vi hadde kommet helt opp på toppen og vognen sakte begynte å tippe over, at jeg ikke hadde tenkt igjennom om jeg tørte dette. Men så ble verdenen om til dansende lys og farger som gikk inn i hverandre og alt jeg hørte var folk som skrek. Jeg kom ikke helt tilbake til meg selv før berg-og-dal-banen hadde stoppet helt opp, nede på bakken igjen.

 

Tumblr_meimyofbqx1rrjp1yo1_500_large

 

Jeg kjente et par velkjente hender som ristet hardt i meg. Jeg så opp på personen som sto lent over meg. Justin sine pupiller var store i det han så ned på meg med et bekymret blikk. Jeg tvang munnen min opp i et svakt smil, jeg ville ikke at han skulle være bekymret. Lyden kom også gradvis tilbake. "*DN*, *DN*! Kan du si noe, plis, babe?" var ordene som kom ut av Justins munn. Det tok noen sekunder før de gav mening i hodet mitt. Han hadde kalt meg babe. Han var bekymret for meg, og kalte meg babe. Men det var ikke noe av dette som kom ut av munnen min. I hvertfall ikke som jeg la merke til. "Jeg kan si masse rart, jeg, Justin. Hva vil du at jeg skal si?" sa jeg. Den digre rynken i pannen hans forsvant da han pustet lettet ut. Og smilte. Jeg smeltet innvendig. "Kom, vi oppholder plassen," sa han og tok tak rundt midjen min for å hjelpe meg opp. Verden snurret litt da jeg først reiste meg, men med Justin sin støttende hånd klarte jeg å komme meg ut av vognen og ned fra platået vi sto på. Jeg merket at det var samlet seg en del folk rundt oss, jeg var ikke helt sikker på hvorfor. Jeg så Alfredo og Amanda litt lenger borte, de hadde gått videre til en ny attraksjon.

 

"Justin, hva skjedde?" spurte jeg da han hadde hjulpet meg bort til en benk et lite stykke borte fra berg-og-dal-banen. Han dumpet tungt ned vedsiden av meg. "Du besvimte litt tror jeg. Har du noen sykdom eller allergier eller noe som du ikke har fortalt om?" spurte han og så plutselig bekymret ut igjen. "Nei, ingenting," sa jeg. Han hadde kalt meg babe. "Det var sikkert bare sjokk fra den plutselige farten eller noe. Jeg hadde overhodet ikke forberedt meg mentalt," sa jeg og hadde lyst til å stryke vekk rynkene i pannen hans. Han nikket sakte, men han virket ikke så veldig overbevist. "Skal vi ta en annen? Vi kan ta den der," sa jeg og pekte på en som snurret rundt opp ned. Justin så på meg med et alvorlig, nesten surt blikk. "Jeg har ikke tenkt å la deg besvime igjen, så snart. Vi kan heller begynne å gå hjem igjen," sa han. Jeg sukket tungt og nikket, han hadde på en eller annen måte alltid rett. Jeg følte meg som et lite barn han måtte passe på.

 

Tumblr_mfdzql8hxx1rofen7o1_500_large

 

Da vi hadde gått et stykke bortover veien, vekk fra tivoliet, begynte det å dryppe. Jeg strakte fram hendene mine i rent sjokk, jeg hadde ikke forventet at det skulle regne i LA. Jeg snudde meg mot Justin og kunne ikke la være å le da jeg så at han hadde akkurat samme uttrykk og sto også med armene utstrakt. Plutselig begynte det å hølje ned, og jeg kjente hvor raskt vannet trakk seg inn i klærne mine. Jeg var gjennomvåt på bare et par sekunder, men jeg nøt følelsen. Plutselig fikk jeg masse vann i ansiktet, og snudde meg overasket. Justin sto der, han hadde vrengt vannet ut av t-skjorta si og sprutet det mot meg. En lang, klingende latter unnslapp leppene hans. Det tok ikke lang tid før jeg lo med, uten at jeg egentlig viste hvorfor.

 

Hva tror du skjer? :)

 

 

-Line

 





Historie - As long as I'm breathing (Del 17)

Jeg vet at flere av dere ville ha et kyss nå, men jeg har valgt å pine dere enda litt lenger. Men ikke fortvil, det er ikke så langt unna nå, dere må holde ut med meg litt lenger!

 

 


Han la armene forsiktig rundt meg, nesten som om han var redd for at jeg ville knuse hvis han holdt for hardt. Han holdt meg tett inntil brystet sitt, og jeg nøt varmen og lukten av ham. Vi sto slik i et par minutter. "Går det bedre nå?" sa Justin, jeg kunne kjenne haken hans hvile på hodet mitt. "Mhm," mumlet jeg, varmen gjorde meg søvnig. Justin vridde litt på hodet slik at han så ned på meg. "Leppene dine begynner i hvert fall å få tilbake litt av fargen," sa han og strøk en finger forsiktig over dem. Jeg kikket opp på ham, og så at han så ned på meg også med det merkelige blikket. Hjertet mitt gjorde et hopp.

 


 

 

Vi ble avbrutt av et brak bak oss, og jeg snudde meg raskt vekk fra Justin. Alfredo hadde nærmest falt ut av døren som førte til kjøkkenet, og sto nå og hadde verdens største glis klistret til ansiktet. Hvor mye hadde han sett? Men tanken ble jaget vekk da Scooter plutselig dukket opp bak ham. "Hei, *DN*!" sa han høyt og jeg skvatt til. Så forsvant han igjen, nesten like fort som han hadde kommet fram. Jeg hørte Justins lave latter bak meg. Jeg begynte å undre på om de planla noe, eller at de bare var slik, at slike ting var egentlig helt vanlig å gjøre her.

 

"Scooter fortalte om et tivoli som akkurat har kommet til byen, det ligger rett ved stranda. Jeg og Amanda hadde tenkt oss bort, har dere lyst til å bli med?" sa Alfredo og stirret hardt på meg og Justin, nysgjerrighet blinket i øynene hans. Og den nysgjerrigheten var nok ikke bare koblet opp med hva vi ville svare. Justin sendte meg et raskt blikk før han svarte. "Ja, jeg er hvert fall med. Alltid gøy med et par berg-og-dal-baner." Alfredo så på ham med et uleselig blikk, før han rettet det mot meg. "Bli med du også da, *DN*! Det blir gøy," sa han, men jeg følte at ansiktet hans passet ikke med tonen i stemmen hans. Etter et øyeblikks nøling, nikket jeg og presset fram et svakt smil. Alfredo klappet hendene fornøyd sammen. "Flott! Amanda kommer om en halvtime, så dere får finne på noe å gjøre i mellomtiden. Jeg skal hvert fall ta en dusj," sa han og forsvant raskt opp trappa.

 

Jeg og Justin var alene igjen. Jeg kjente at selv om jeg hadde fått varmen i meg igjen, så hadde saltet fra vannet klistret seg over hele kroppen min. "Kan jeg også låne en dusj?" spurte jeg og snudde meg mot Justin. Han smilte djevelsk mot meg. "Ja, hvordan vil du at jeg skal pakke den inn til deg?" sa han. Jeg klarte ikke å la være å smile av den dårlige spøken hans. Dette fikk selvfølgelig Justin med seg, og så ganske så fornøyd ut med seg selv da han vinket meg med seg opp, og plutselig var vi inne i et rom.

 

4805694421_69ab3cc1aa_z_large

Det er litt lysere enn dette.

 

Dette rommet virket mye mer gammelt enn de andre rommene jeg hadde sett i huset. Det hadde fortsatt den originale tapeten, som var slitt og flasset av noen plasser. Men jeg syntes det var det mest fantastiske rommet av alle de jeg hadde sett. Det bar liksom på så mange minner, så mange følelser. Den ene veggen var dekket av bokhyller, men det var ikke bøker i dem. De var fylt av CD-plater og gamle vinylplater. Jeg gav fra meg et gisp, og gikk med raske skritt bort til dem. Den inneholdt flere originale Beatles-plater, noen Led Zeppelin og alle Michael Jackson platene. Men det var bare en tiendel av alle som måtte finnes i bokhyllene. "Hva for et rom er dette?" sa jeg med ærefrykt i stemmen, jeg klarte ikke å rive øynene mine vekk fra hyllene. Justin vridde seg ukomfortabelt bak meg. "Det er mitt rom," sa han med en lav stemme. Jeg klarte endelig å fikse blikket mitt på en annen plass enn på musikken, og jeg snudde meg mot ham. Vi sto i noen øyeblikks stillhet og stirret på hverandre. Så ristet Justin frustrert på hodet. "Badet er inn den døra der," sa han og pekte på en dør bak meg. Jeg nikket og skulle til å snu meg, men stoppet i noen sekunder. "Kan du finne noen tørre klær til meg? Denne kjolen nekter å tørke, og den stinker av saltvann," sa jeg. Justin bare nikket og snudde seg for å gå ut av rommet før jeg fikk sagt noe som helst mer.

 

Badet til Justin var mørkt, med svarte fliser, tydeligvis nyoppusset. Jeg dusjet raskt og brukte de eneste dusjsåpene som sto der, som selvfølgelig var med mannelukt. Men jeg brydde meg ikke, jeg ville bare få av saltvannslukten. Jeg tørket meg raskt og pakket meg inn i et håndkle jeg hadde funnet i en hylle. Jeg gikk ut i rommet til Justin igjen og fant ham sittende på senga med mobilen sin. Han løftet hodet da jeg kom inn. "Jeg fikk låne en shorts av Carin som du kan bruke, og en t-skjorte som er min. Håper det går greit," sa han og pekte på klesplaggene som lå på en stol like ved. Jeg sendte ham et takknemlig smil og tok dem med meg inn igjen. Både shortsen og t-skjorten passet meg overaskende godt, men t-skjorten var ganske stor for meg. Men jeg likte den, og den luktet av Justin. Jeg smilte for meg selv.

 

Den t-skjorten Justin har på seg, er den du bruker.

 

Hva tror du skjer på tivoliet?

 

 

 



-Line





Historie - As long as I'm breathing (Del 16)

Han snudde seg lynraskt mot meg og så på meg med et morderisk blikk. Så sprutet han enda mer på meg, og brøt ut i latter da jeg fikk masse i munnen. Det ble raskt om til en kamp, og på et punkt fikk Alfredo tak i meg og holdt meg hardt rundt midjen. Jeg forventet at han skulle dynke meg ned i vannet igjen, men han gjorde ikke det. Han holdt bare rundt meg. Det var da jeg så den andre personen som sto helt stille og stirret på oss fra land. Han hadde et uttrykk i ansiktet som viste irritasjon, men også kanskje lengsel. Det var Justin.

 


 

 

Irritert dro jeg hardt i armene til Alfredo for å få ham til å løsne grepet. Han holdt meg bakfra, men skjønte at jeg ikke ville mer da jeg dyttet til ham såpass bestemt. Han slapp meg sakte, og jeg begynte å vasse inn mot land. Justin hadde fortsatt ikke beveget seg da jeg kom opp på land. "Hei," sa jeg og prøvde å få ham til å møte blikket mitt. Men han så ikke på meg. Blikket hans var festet på Alfredo som kom opp bak meg. "Scooter vil snakke med deg," sa Justin, med en stemme som virket kald og ikke tilstede. Alfredo nikket stille og begynte å gå bortover stranda. Jeg sto bare der, ubevegelig, og studerte hvordan vannet silte ut av Alfredo sine klær. Justin hadde også gått, han var til og med foran Alfredo allerede. Det gikk plutselig opp for Alfredo at jeg ikke fulgte etter ham. Han snudde seg. "Bli med. Vi kan finne på noe annet etterpå," ropte han og vinket meg bort til seg. Jeg hadde egentlig ikke noe bedre å finne på, så etter at jeg hadde stått der nølende i noen sekunder, fulgte jeg etter.

 

Da vi kom fram til huset merket jeg hvor kald jeg var blitt. Det var en varm dag, men jeg ble allikevel kald av de gjennomvåte klærne mine. Alfredo gikk inn på kjøkkenet hvor Scooter var, og jeg ble alene igjen i gangen. Jeg begynte å hakke tenner, og prøvde å få varmen i meg ved å holde rundt meg selv. Så kom plutselig Justin inn.

 

549068_103225626508288_309409429_n_large

 

Han sendte meg først et trist, nesten dødt blikk. Men det myknet litt da han så nærmere på meg. "Går det bra? Jeg kan finne et håndkle til deg," sa han litt vennligere enn jeg hadde forventet. Jeg bare nikket svakt og sendte ham et skjevt smil. Han stirret på meg i noen sekunder før noe som minnet om et lite smil dukket opp i munnviken hans. Så forsvant han opp trappa.

 

Justin var bare borte i noen få minutter før han kom ned igjen med et stort, blått håndkle. "Her," sa han svakt og gav meg det varme håndkleet. Jeg pakket det raskt rundt meg, og det hjalp på den verste kulden. Men jeg ble ikke noe veldig mye varmere, og Justin merket det. Han sukket. "Kom her," sa han og åpnet armene sine. Kinnene mine ble i hvert fall varme da jeg forsto hva Justin mente. Jeg gikk mot ham med noen ustødige skritt, mens Justin tok resten av lengden mellom oss. Han la armene forsiktig rundt meg, nesten som om han var redd for at jeg ville knuse hvis han holdt for hardt. Han holdt meg tett inntil brystet sitt, og jeg nøt varmen og lukten av ham. Vi sto slik i et par minutter. "Går det bedre nå?" sa Justin, jeg kunne kjenne haken hans hvile på hodet mitt. "Mhm," mumlet jeg, varmen gjorde meg søvnig. Justin vridde litt på hodet slik at han så ned på meg. "Leppene dine begynner i hvert fall å få tilbake litt av fargen," sa han og strøk en finger forsiktig over dem. Jeg kikket opp på ham, og så at han så ned på meg også med det merkelige blikket. Hjertet mitt gjorde et hopp.

 

Boy-couple-girl-hug-favim.com-574018_large

(Dere står i stedet for å ligge)

 

Hva tror du skjer?

Sorry for litt dårlig del, jeg har ikke så mye inspriasjon for øyeblikket. Hva vil dere at skal skje?

 

 




-Line

 

 





Historie - As long as I'm breathing (Del 15)

I samme øyeblikk ringte det på dørklokken. Jeg løp ned trappa med to og to skritt av gangen, og havnet foran døren rett før pappa. "Jeg er jo ferdig med husarresten nå!" ropte jeg unødvendig høyt inn i øret på ham før jeg rev opp døren. Der sto Alfredo. "*DN*!" utbrøt han og slengte armene sine om meg.

 


 

 

"Hei!" svarte jeg gispende over det stramme grepet hans. "Du har ingen anelse om hvor mye jeg har savnet deg!" mumlet han ned i håret mitt. Jeg prøvde å komme meg løs, men gav fort opp da det ikke virket som om Alfredo hadde noen planer om å slippe meg. "Det har bare gått et par dager," sa jeg. Da slapp Alfredo meg, for å så holde meg fast igjen på en armlengdes avstand. "Men det jeg var jo i gang med å ta igjen alle de andre årene vi har hatt fra hverandre! Du kan ikke plutselig bare få husarrest," sa han og rynket pannen sin mot meg. Det gikk opp for meg at pappa sto rett bak oss og overhørte hvert ord av det vi sa. Til Alfredo sa jeg; "Kanskje vi skal ta dette ute." Jeg åpnet døren og slepte Alfredo raskt med meg ut.

 

Vi gikk en stund i stillhet før vi plutselig var nede på stranden. Det var en varm dag, solen stekte i nakken min. Det var en del andre folk også på stranden, men jeg og Alfredo brydde oss ikke så mye om dem. Jeg tok raskt av skoene mine, og gikk videre bortover stranden med dem i hendene. Sanden var så myk her, og jeg stoppet et øyeblikk for å bare nyte å ha den mellom tærne. Plutselig slengte et par armer seg rundt midjen min og heiste meg opp. Jeg snudde meg brått for å se hvem synderen var, og jeg ble ikke veldig overrasket. "ALFREDO, SLIPP MEG NED!" ropte jeg og prøvde å høres bestemt ut, men knakk da jeg begynte å le. Han hadde allerede slengt meg over skulderen sin som om jeg var hvilken som helst annen bærepose. Han begynte selvfølgelig også å kile meg.

 

 

"ALFREDO! ALFREDO, STOPP!" var alt jeg klarte å presse ut før latteranfallene tok helt over. Jeg merket også at han plutselig sto ute i vannet. "ALFREDO, HVIS DU GJØR DET JEG TROR DU HAR TENKT Å GJØRE, DA KOMMER JEG TIL Å..." ropte jeg febrilsk men mer enn det fikk jeg ikke sakt. Han hadde allerede sluppet meg. Vannet var ikke akkurat dypt, og heller ikke så veldig kaldt, men det var mer enn nok til at jeg ble gjennomvåt. Jeg reiste meg raskt og kikket nedover meg selv. Den nydelige hvite kjolen min dryppet av vann, og hadde klistret seg inntil meg. Jeg så opp på Alfredo som fortsatt sto vedsiden av meg. Han så passe fornøyd ut med ugjerningen sin, han hadde det onde gliset klistret til ansiktet. "DU SKAL FÅ SVI!" ropte jeg og hoppet halvveis oppå ham, i forsøk i å dytte ham ned i vannet også. Men han bare lo og dro meg enda lenger oppå ryggen hans. "VENT, ALFREDO, DETTE ER IKKE EN DEL AV PLANEN MIN!" ropte jeg i øret hans. Jeg kjente at han ristet av latter før han slapp meg ned i vannet igjen. Men denne gangen falt han med meg. Så satt vi der, med vannet opp til livet, og med meg leende av Alfredos sjokkerte ansiktsuttrykk. Han var tydeligvis forvirret over hvordan han hadde havnet der. Jeg grep sjansen og sprutet en dusj av saltvann mot ham.

 

Han snudde seg lynraskt mot meg og så på meg med et morderisk blikk. Så sprutet han enda mer på meg, og brøt ut i latter da jeg fikk masse i munnen. Det ble raskt om til en kamp, og på et punkt fikk Alfredo tak i meg og holdt meg hardt rundt midjen. Jeg forventet at han skulle dynke meg ned i vannet igjen, men han gjorde ikke det. Han holdt bare rundt meg. Det var da jeg så den andre personen som sto helt stille og stirret på oss fra land. Han hadde et uttrykk i ansiktet som viste irritasjon, men også kanskje lengsel. Det var Justin.

 

 

Hva tror du skjer? Tror du det kommer til å skje noe mellom Alfredo og *DN*?

 


 

-Line

 





Historie - As long as I'm breathing (Del 14)

 

Jeg beklager for den dårlige blogginga, men jeg må også fokusere på skolen! De neste delene kommer til å komme når jeg faktisk har tid til å skrive dem, så dere må bare ha tålmodighet med meg. Men her er i hvert fall neste del:


Han så plutselig på meg på den merkelige måten igjen. Vi satt begge nede på gulvet nå. Justin studerte meg igjen, såpass mye at jeg følte meg ubekvem. "Hva er det?" sa jeg da jeg ikke holdt ut lenger. Justin var plutselig så nærme meg. "Det er noe med deg, som gjør meg så..." sa han. Nå klarte jeg vertfall ikke å puste. Ansiktet hans var for perfekt til å være sant. "Du gjør noe med meg, *DN*, noe jeg ikke kan forstå," nærmest hvisket han. Jeg kjente pusten hans mot pannen mitt. Han strøk plutselig en hånd forsiktig over kinnet mitt, og jeg kjente blodet strømme til hvor hånden hans traff. Det dryppet vann fra håret hans ned på hånden min. Så bøyde han seg enda nærmere meg.

 


 

 

Plutselig var det som alt gikk i sakte film. Jeg kunne kjenne varmen fra huden hans. Jeg luktet saltet fra parfymen hans, i tillegg til en annen dypere duft som var fra huden hans. Jeg klarte ikke å lukke øynene igjen. Jeg slukte til meg hver detalj av ham. Han var helt perfekt. Så trakk jeg meg sakte unna.

 

Justin så på meg med et blikk som viste overraskelse og noe som minnet om lengsel. Men det virket ikke riktig for meg. Ikke nå, ikke her. Ikke med mamma og pappa sittende rett under oss. Og ikke etter å ha kjent Justin i litt mer enn en uke. Jeg var bare ikke den type jente. Alt dette ville jeg si til ham, men jeg klarte ikke å åpne munnen, jeg klarte ikke å gjøre noe. Justin pustet tungt, og vrengte seg helt vekk fra meg. "Jeg tror jeg bør gå nå," sa han og reiste seg sakte. Jeg bare stirret opp mot ham, fortsatt for bedøvet til å si noe. Han gikk raskt mot vinduet. Da jeg ikke svarte snudde han seg og sendte meg et raskt, forvirrende blikk. Jeg så hardt tilbake på ham, prøvde å vise alt jeg tenkte i blikket mitt. Men Justin snudde seg raskt tilbake og forsvant ut av vinduet før jeg engang hadde blunket.

 

 

Dette vrengte meg ut av sinnsbedøvelsen min. "Justin!" hveste jeg og snublet mot vinduet. Jeg slengte meg over vinduskarmen og stirret ned. Han var allerede nesten nede ved bakken. Jeg ble stående å se på ham i noen sekunder, før han var nede og løp av sted langs gaten. Jeg brøt ut noe som minnet om et gispende hulk, og seg ned fra vinduskarmen til jeg havnet på gulvet. Hva tenkte jeg med? Det var i hvert fall ikke hjernen min. Jeg hadde akkurat sagt nei til å kysse Justin Bieber. Og jeg hadde sikkert også ødelagt den lille tingen vi hadde, som sikkert skulle forestille vennskapet vårt. Hvordan klarte jeg om og om igjen å ødelegge alt som kom på nært hold med meg? Teppet som jeg lå på føltes med ett ganske mykt. Veldig mykt, egentlig. Øynene mine gled sakte igjen, og så sovnet jeg på gulvet, krøpet sammen i fosterstilling på teppet under vinduet mitt.

 

Tumblr_m1tadnz9id1qacmz1o1_500_large

 

Jeg våknet neste morgen ved at jeg skallet hodet mot veggen i søvne. Jeg bannet lavt og reiste meg raskt opp. Jeg gløttet forsiktig ut av vinduet. Det var en nydelig dag, det fantes ingen skyer på himmelen, og solen skinte nesten uhyggelig klart. Jeg gikk til badet for å stelle meg, og så tok jeg på meg en lett sommerkjole. Den gjenspeilte egentlig det omvendte av humøret mitt, men jeg klarte ikke å bry meg med det. Jeg var for vant til å kle meg opp uansett humør, ville ikke at andre skulle føle at de burde trøste meg eller noe slikt. Jeg skulle klare meg selv.

 

 

I samme øyeblikk ringte det på dørklokken. Jeg løp ned trappa med to og to skritt av gangen, og havnet foran døren rett før pappa. "Jeg er jo ferdig med husarresten nå!" ropte jeg unødvendig høyt inn i øret på ham før jeg rev opp døren. Der sto Alfredo. "*DN*!" utbrøt han og slengte armene sine om meg.

 

Hva tror du skjer?


 

 

-Line

 


 





Historie - As long as I'm breathing (Del 13)

Det endte med at jeg fikk husarrest i en uke. Noe som jeg på en måte er fornøyd med, det kunne lett ha blitt en måned. Men det er også ekstra kjipt når du får husarresten i sommerferien. De neste dagene gikk dermed fort av sted, jeg brukte mesteparten av tiden til å lese bøker om astronomi og stjerner. Det hendte noen ganger at Justin og Alfredo kom på døren, jeg kunne høre dem fra rommet mitt, men de ble bare møtt av pappa i døråpningen. Jeg fikk ikke lov til å være med noen. Derfor ble jeg svært overrasket da Justin en dag plutselig sto utenfor vinduet mitt, som var i tredje etasje

 

 

 


 

 

 

Jeg hoppet høyt i senga da jeg så det bustete håret hans som stakk opp fra kanten på vinduet. "JUSTIN?!" ropte jeg og sprang bort til vinduet. Jeg skjøv det opp med en rask bevegelse. Justin peste og tok tak i vinduskarmen. Det hang et par søyler vannrett over veggene på huset vårt, og det var tydelig at han hadde klatret opp på dem. "Du har klatret opp minst 10 meter! Hva gjør du her?!" sa jeg høyt og skulle til å dra ham inn, men jeg ble avbrutt da jeg hørte raske skritt utenfor døren min. "Vær stille!" hvisket jeg til Justin og dro gardinene foran vinduet, slik at han bare ble hengende i vinduskarmen.

 

Tumblr_m3d3trad3c1rri16xo1_500_large

 

Pappa stormet inn på rommet mitt. "Hvorfor skriker du sånn? Hvem snakker du til?" sa han og skannet rommet med haukeøynene sine. "Hæ? Hva snakker du om? Jeg falt ned fra sengen og slo foten min helt sinnsykt!" løy jeg og tok meg til foten. Pappa så plutselig bekymret ut. "Går det bra med deg? Jeg beklager hvis du føler at jeg og mamma har vært litt strenge med deg i det siste. Det har bare vært en del påkjenning for oss også å flytte hit. Men du må vite at vi alltid vil prøve å gjøre det vi føler er best for deg..." sa han og begynte å gå mot senga mi, som om han hadde tenkt å ha en av 'samtalene' sine igjen. Jeg avbrøt ham: "Pappa, jeg må virkelig gjøre disse leksene nå, kan vi snakke senere?" Pappa så forvirret på meg. "Når fikk du lekser i sommerferien? Du skal jo heller ikke gå på den samme skolen som du gikk på før sommerferien, så hvordan kan du ha lekser da?" sa pappa, fornuftig som alltid. Jeg måtte puste dypt inn for å enten ikke skrike til ham, eller jage ham ut av rommet mitt. "Jeg trenger bare virkelig å lese denne boken, jeg hørte at jeg kommer til å ha stor bruk for den i neste år," sa jeg og begynte å gå mot døren for å hinte til at pappa skulle gå. Det virket endelig som at han bet på, og han fulgte etter meg mot døren. Før han gikk ut, sendte han et siste, mistenkelig blikk rundt i rommet mitt. Jeg strammet kjeven imens blikket hans sveipet gjennom rommet. Det granskende blikket hans fikk meg til å huske hva jeg hadde på meg.

 

Tumblr_mcn13jt9k01qa5lodo1_500_largeTumblr_maridzmx2g1rfjizmo1_400_large

 

Skjortsen var kanskje litt for kort for hva pappa pleide å godta. Men han virket fornøyd med at han ikke fant noe på rommet og gikk endelig ut døren, som jeg raskt lukket igjen bak ham.

 

 

 

Jeg skyndte meg bort til vinduet igjen, og dro gardinene vekk. Justin hang etter bare hendene fra vinduskarmen, men han var der fortsatt. "Beklager for det," sa jeg lavt og tok den ene hånden hans. Jeg dro alt jeg kunne i hånden hans, men jeg tror ikke jeg hjalp ham så mye. Det hadde tydeligvis regnet litt ute også, merket jeg, da han falt om på gulvet mitt og var gjennomvåt i håret. Jeg huket meg ned vedsiden av ham og ble igjen nesten lamslått av hvor kjekk han var. Jeg hadde nesten glemt det i løpet av de siste dagene hvor jeg ikke hadde fått sett ham. Men jeg passet på å ikke la ansiktet mitt røpe hva jeg tenkte, og sa: "Hva gjør du her? Hvordan klarte du å klatre opp på huset vårt, det er jo minst ti meter opp hit!" Justin ristet litt av vannet ut av håret og så opp på meg. Jeg mistet pusten et øyeblikk. "Jeg måtte bare se deg igjen. Og jeg ville beklage for at jeg lot deg være på festen hele natten, jeg burde ha tenkt på at du ville få problemer," sa han og så genuint lei seg ut. Jeg smilte skjevt til ham. "Det var virkelig ikke din feil, ikke ha dårlig samvittighet for det, jeg burde klare å passe på meg selv," sa jeg. Et smil dukket opp i munnviken hans. "Å passe på deg selv er tydeligvis noe du fortsatt bør jobbe med," sa han. Han så plutselig på meg på den merkelige måten igjen. Vi satt begge nede på gulvet nå. Justin studerte meg igjen, såpass mye at jeg følte meg ubekvem. "Hva er det?" sa jeg da jeg ikke holdt ut lenger. Justin var plutselig så nærme meg. "Det er noe med deg, som gjør meg så..." sa han. Nå klarte jeg vertfall ikke å puste. Ansiktet hans var for perfekt til å være sant. "Du gjør noe med meg, *DN*, noe jeg ikke kan forstå," nærmest hvisket han. Jeg kjente pusten hans mot pannen mitt. Han strøk plutselig en hånd forsiktig over kinnet mitt, og jeg kjente blodet strømme til hvor hånden hans traff. Det dryppet vann fra håret hans ned på hånden min. Så bøyde han seg enda nærmere meg.

 

Tumblr_l8r4wx7rnl1qbpe6to1_400_large

 

Hva tror du skjer? :O

 

 



-Line

 





Historie - As long as I'm breathing (Del 12)

Munnen min formet seg som en stor O, mens øynene til Justin glitret mot meg. "Hvorfor ikke?" fikk jeg stammet fram. "Noen måtte jo holde øye med deg, og det ble tydeligvis ikke Alfredo som heiv i seg det første han så da han kom inn i huset," sa Justin og smilte ved tanken.  En varme spredde seg i kroppen min. "Så du visste hva du gjorde da du tok meg med opp hit?" nærmest hvisket jeg. "Ja, jøss!" sa han raskt. Jeg klarte ikke å si noe mer, så jeg snudde oppmerksomheten min tilbake til soloppgangen igjen. Etter en liten stund med stillhet, reiste Justin seg og dro meg med seg. Vi klatret ned på den høye verandaen igjen. Inne i huset la det noen ungdommer strødd rundt, blandet med annet søppel. "Jeg er virkelig glad for at jeg ikke trenger å rydde opp i dette," hvisket Justin til meg da vi gikk ned trappen. Jeg sendte ham et raskt smil.

 


 

 

Vi fant Alfredo på forsiden av huset, hvor han lå og sov sammen med en hagenisse. I mens Justin krøket seg sammen i latter, huket jeg meg ned og ristet hardt i ham. "Alfredo. Alfredo, våkne opp da!" ropte jeg inn i øret på ham. Han rykket brått til og slo opp øynene før han krøket seg sammen og tok seg til hodet. "Hodepine, hæ? Vel, det har du bare deg selv å skylde på," sa jeg ertende til ham. Alfredo så på det han hadde i hendene. "Hvorfor har jeg sovet med en hagenisse?" sa han undrende. Jeg klarte ikke å holde inne latteren mer, og han satt seg irritert opp. "La oss bare gå," sa han og marsjerte plutselig av sted. Jeg og Justin fulgte etter ham, men det gikk sakte fordi vi måtte stoppe helt opp for å le noen ganger.

 

3101346795_4964e78e55_z_large

Dette er en hagenisse, hvis noen skulle lure.

 

Da vi var utenfor huset mitt, skylte en plutselig redsel over meg. Hva kom mamma og pappa til å si om at jeg hadde vært ute hele natten? "Shit," sa jeg høyt, uten å tenke over det. Justin hadde tydeligvis fulgt tankegangen min. "Bare snik deg inn. Jeg pleide å gjøre det hele tiden, bare pass på å ikke knirke for mye i trappen," sa han og blunket til meg. Jeg fikk en trang til å le, men jeg nøyet meg med å nikke. "Vi ses," sa jeg til Alfredo og Justin og skulle til å gå inn. Alfredo sendte meg bare et slapt blikk, han hadde tydeligvis en helt sinnsyk bakrus. Justin så på meg på den merkelig måten igjen og sa bare: "Ja."

 

Jeg smatt raskt og lydløst inn inngangsdøren og gikk sakte mot trappen. "Hvor er det du skal?" sa en stemme bak meg. Jeg snudde meg sakte, visste hva jeg hadde i vente. Pappa sto henslengt i åpningen til kjøkkenet og stirret på meg et uleselig blikk. "Hei, pappa," sa jeg og prøvde å høre entusiastisk ut. Pappa fortsatte bare med å se på meg.

 

Det endte med at jeg fikk husarrest i en uke. Noe som jeg på en måte er fornøyd med, det kunne lett ha blitt en måned. Men det er også ekstra kjipt når du får husarresten i sommerferien. De neste dagene gikk dermed fort av sted, jeg brukte mesteparten av tiden til å lese bøker om astronomi og stjerner. Det hendte noen ganger at Justin og Alfredo kom på døren, jeg kunne høre dem fra rommet mitt, men de ble bare møtt av pappa i døråpningen. Jeg fikk ikke lov til å være med noen. Derfor ble jeg svært overrasket da Justin en dag plutselig sto utenfor vinduet mitt, som var i tredje etasje.

 

Tumblr_md58ins7tc1r3cne5o1_1280_large

 

Hva tror du skjer?

Skal prøve å få postet en del senere i dag også!

 

 


 

-Line

 





Historie - As long as I'm breathing (Del 11)

Stjernene så spesielt vakre ut oppe herfra. Festen var tydeligvis langt i fra slutt, musikken dunket som aldri før og blandet seg med rabalderet som ungdommene lagde. Allikevel føltes det ut som om de bodde i en helt annen verden enn der jeg var nå. De var bare bakgrunnsstøy som jeg ikke hørte lenger engang, men det var kanskje fordi jeg bare hørte susingen fra mitt eget hjerte når det galopperte av sted. Jeg satt helt inntil Justin. Jeg kjente hele konturen av kroppen hans fra siden, kjente alle musklene i armen han hadde rundt meg. Så tok alkoholen over og jeg sovnet på taket til en jeg aldri hadde møtt, i armene til Justin Bieber.

 


 

 

Jeg åpnet øynene sakte og det første jeg merket var lyset som hadde endret seg. Det var rett før soloppgang, men himmelen var allerede farget i gult, oransje og rosa. Jeg skvatt da jeg plutselig oppdaget at jeg satt oppe på et tak. Og at jeg lå i armene til Justin.

 

Cb9a4be828b311e2882622000a1f985d_7_large

 

Hva skjedde i går? Jeg gned meg svakt i tinningen for å prøve å lette på hodepinen, før minnene sakte kom tilbake. Justin som hadde trøstet meg, hånden hans på ryggen min, da han hjalp meg opp på taket, følelsen av å sitte her oppe og puste med ham. Han lå helt stille vedsiden av meg nå, krøllet under det tynnet teppet han hadde tatt med opp, øynene hans lukket og brystet hevet seg sakte opp og ned. Jeg smilte for meg selv. Han så fortsatt helt utrolig ut, jeg kunne ikke tro at jeg lå her i armene hans, at jeg var den han hadde giddet å sove med denne natten. Men det var nok bare alkoholen som hadde gjort at dømmeevnen hans ble svekket, og han visste nok ikke at det var meg engang. Jeg våget ikke å bevege meg, men jeg lå så tett inntil ham, det virket som om han hadde dratt meg enda nærmere seg selv i mens jeg sov.

 

 

Det var helt stille nå, det var nesten ikke noe fuglekvitter engang. Taket var ganske bratt, og jeg var glad for at vi ikke hadde glidd ned i løpet av natten. Nedenfor så jeg andre som lå og sov på gresset i hagen i tillegg til masse pappglass og annet skrot som lå strødd utover. Plutselig rykket Justin til. Jeg snudde hodet raskt og så opp på ham. Han åpnet sakte øynene, og blikket hans falt rett på meg. "God morgen," sa han med morgenstemmen sin og pustet dypt inn. Jeg smilte til ham. "God morgen."

 

Tumblr_l94mmit54o1qc4esdo1_500_large

Det beste bildet jeg fant. Ingorer at ansiktene, det er ikke så nærme dere ligger.

 

I det øyeblikket kom solen opp og glitret mot oss. Jeg gispet lavt. "Wow, det er så vakkert," sa jeg og rettet meg i armene til Justin i det han la dem tettere om meg. Jeg var overrasket over at han enda ikke hadde forstått hvem som lå i armene hans, og at han ikke hadde forlatt meg. Det var ikke så altfor lenge siden at han hadde vært med noen av verdens største og vakreste kjendiser og jeg ville ikke engang tenke på hvor stort sprang det måtte være fra å være med dem til å sitte på et tak med meg. Justin sin stemme brøt av tankegangen min. "Ja, det er det virkelig," sa han, men det virket nesten som om det var noe annet han snakket om. Jeg ristet raskt av meg tanken. "Husker du mye fra i går? Festen tok litt vel mye av, tror jeg," sa jeg og tenkte på gutten som hadde holdt meg så fast. Jeg stengte minnet ute og kikket opp mot Justin. Øynene hans var allerede låst på meg. "Jeg husker alt," sa han. Jeg så overrasket på ham. "Er du en sånn person som tåler alkohol veldig godt eller noe? Pappa, for eksempel, han drikker alltid litt for mange juleøl på julaften, og da ender han alltid oppe på fanget til mormor av en eller annen grunn, men han husker ingenting morgenen etter, selv om mormor alltid får et lite hjerteinfarkt..." bablet jeg i vei før Justin avbrøt meg. "Nei, jeg drakk bare ikke," sa han og lo hest av meg.

 

Munnen min formet seg som en stor O, mens øynene til Justin glitret mot meg. "Hvorfor ikke?" fikk jeg stammet fram. "Noen måtte jo holde øye med deg, og det ble tydeligvis ikke Alfredo som heiv i seg det første han så da han kom inn i huset," sa Justin og smilte ved tanken.  En varme spredde seg i kroppen min. "Så du visste hva du gjorde da du tok meg med opp hit?" nærmest hvisket jeg. "Ja, jøss!" sa han raskt. Jeg klarte ikke å si noe mer, så jeg snudde oppmerksomheten min tilbake til soloppgangen igjen. Etter en liten stund med stillhet, reiste Justin seg og dro meg med seg. Vi klatret ned på den høye verandaen igjen. Inne i huset la det noen ungdommer strødd rundt, blandet med annet søppel. "Jeg er virkelig glad for at jeg ikke trenger å rydde opp i dette," hvisket Justin til meg da vi gikk ned trappen. Jeg sendte ham et raskt smil.

 

Hva tror du skjer?

Jeg legger ut en ny del senere i kveld hvis dere er flinke til å kommentere!

 

 

 


 

-Line






Historie - As long as I'm breathing (Del 10)

Justin fulgte meg bort til senga og satte meg ned der. "Går det bra?" spurte han forsiktig mens han huket seg ned vedsiden av meg. Ja, skulle jeg til å si. Ja, alt går kjempefint. Men det kom ikke en lyd ut, og jeg kjente heller tårene presse seg på. Justin la raskt armene sine rundt meg og snart lå jeg der, på skulderen til Justin og hulket som bare det. Og jeg var ikke så sikker på hvorfor engang. Men Justin sa ingenting, han holdt bare rundt meg og strøk hånden sin sakte over ryggen min. Opp og ned. Opp og ned.

 


 

 

Etter noe som føltes som timer, trakk jeg meg unna Justin."?Hvorfor fortalte du det ikke til meg?" hvisket jeg og overrasket meg selv i å faktisk finne stemmen min. Justin så bekymret ned på meg. "Fortalte deg hva?" sa han like lavt. "Hvem du var. Eller hvem du er," mumlet jeg enda lavere. Men Justin hørte meg. Han tok brått hånden under haken min og rettet ansiktet mitt opp mot hans. "Det var aldri meningen å holde deg utenfor eller såre deg på noen som helst måte. Men det virket bare for godt til å være sant da jeg fant ut at du ikke visste hvem jeg var. Det er vel bare det at det hadde vært en lettelse å være med en som ikke visste om den personen jeg var, og var helt åpen uten noen forventinger eller fordommer," sa Justin og så rett på meg, rett inn i sjelen min.

 

 

Jeg glemte et øyeblikk at jeg burde svare. "Jeg har fortsatt ingen forventninger eller fordommer," stammet jeg. Et svakt smil lekte i munnviken til Justin. Han strøk vekk en tåre som plutselig rant ned kinnet mitt med tommelen sin. Jeg kjente rødmen spre seg raskt der han hadde vært borti meg. Justin la også merke til det, selv i mørket som omringet oss. "Du er så nydelig når du rødmer," hvisket han. Dette gjorde selvfølgelig bare ansiktet mitt enda rødere. Justin smilte. Jeg klarte ikke å puste. Jeg trakk meg sakte unna Justin for å få luft slik at jeg slapp å besvime. "Jeg tror jeg må gå nå," sa jeg og skulle til å reise meg. Men jeg ble holdt tilbake av Justin som tok tak i hånden min. "Nei! Ikke gå enda," sa han og jeg stoppet. Han reiste seg og så på meg med et utspekulert blikk. "Kom."

 

Så satt jeg der, oppe på taket til en person som jeg hadde ingen anelse om hvem var. Justin satt der med meg, og kom av og til med noen kommentarer om stjernebildene som hang over oss. Klokken var allerede over tolv, så jeg var ikke helt sikker på hva jeg fortsatt gjorde her. Men jeg skyldte på alkoholen. Justin hadde tatt med et teppe som vi begge satt sammen under. Jeg forsto ikke helt poenget med teppet, det hadde vært nok for meg å bare sitte inntil Justin, jeg ble automatisk varm i hele kroppen bare han så vidt strøk borti meg. Jeg hadde aldri følt noe lignende i hele mitt liv.

 

 

Stjernene så spesielt vakre ut oppe herfra. Festen var tydeligvis langt i fra slutt, musikken dunket som aldri før og blandet seg med rabalderet som ungdommene lagde. Allikevel føltes det ut som om de bodde i en helt annen verden enn der jeg var nå. De var bare bakgrunnsstøy som jeg ikke hørte lenger engang, men det var kanskje fordi jeg bare hørte susingen fra mitt eget hjerte når det galopperte av sted. Jeg satt helt inntil Justin. Jeg kjente hele konturen av kroppen hans fra siden, kjente alle musklene i armen han hadde rundt meg. Så tok alkoholen over og jeg sovnet på taket til en jeg aldri hadde møtt, i armene til Justin Bieber.

 

Hva tror du skjer? :)

Setter veeeldig pris på kommentarene deres, leser hver og en av dem! Tusen takk!

 

 




 

 

 

 

 

 

-Line

 





Historie - As long as I'm breathing (Del 9)

De neste timene/minuttene (jeg holdt ikke styr på tiden lenger) gikk i en blanding av neonfarger, dansende kropper og alkohol. Jeg var nokså full da jeg plutselig krasjet hardt inn i Alfredo på vei mot kjøkkenet. "Flytt deg, din makk," ropte jeg før jeg plutselig så hvem det var. Alfredo brøt ut i en helt hysterisk latter og måtte krøke seg sammen for å ikke falle helt om. Jeg himlet dramatisk med øynene (noe som jeg aldri ville ha gjort i edru tilstand) og skulle til å gå forbi ham, da han holdt meg igjen og så på meg med et plutselig alvorlig blikk. "Bli med meg, jeg må snakke med deg," sa han og dro meg med ut på terrassen til gud-hvem-vet sitt hus. Jeg kunne kjenne alkoholen i pusten hans. Han var minst like full som meg.

 "Hva var det du ville snakke med meg om?" spurte jeg smålig irritert.

 


 

 

Alfredo kom sakte mot meg med et alvorlig blikk. Så stoppet han opp og så ned på meg (jeg var tross alt nesten et hode lavere enn han). Og så brøt han ut i latter. "...jeg tok deg med ut... og så trodde du at jeg skulle... ha en alvorlig samtale med deg eller noe... jeg finner ikke Justin... dette er bare tull... jeg vet ikke hva jeg sier lenger engang..." presset han ut mellom latterhikstene. Jeg bare sto der og ventet på at han skulle roe seg, noe som tok en stund. Han var ganske så full, ja, tenkte jeg for meg selv. "Hva er det med deg og Justin uansett? Hvem er han egentlig?" plumpet ut av meg da Alfredo hadde samlet seg noenlunde. Han stoppet brått og rettet seg opp. "Vet du virkelig ikke hvem han er?" spurte han og gransket ansiktet mitt for spor. "Nei, hvorfor skulle jeg det? Jeg har jo bodd i Idaho Falls de siste årene og jeg har jo ikke møtt ham før. Er det så rart?" sa jeg og så enda hardere på han.

 

Alfredo smilte svakt. "Da må du være sånn den eneste personen jeg har møtt noen gang som ikke vet hvem han er. Det er jo Justin Bieber!" sa han sakte og så overrasket på meg da jeg ikke reagerte. Jeg så like forvirret på ham som før. "Popsensasjonen Justin Bieber?" prøvde han. En bjelle ringte svakt i bakhodet mitt. Alfredo sukket overdramatisk mot det uendrede uttrykket mitt. "Han som synger Boyfriend og Baby?" sa han og rynket pannen mot meg. Ansiktet mitt sprakk plutselig opp i forståelse. "HVA? Er det han?" sa jeg med en mye lysere stemme enn den jeg vanligvis snakker med. Jeg hadde aldri vært noe særlig interessert i å følge med på kjendiser, men jeg hadde jo hørt om Justin Bieber. Men det var en stund siden nå, og jeg hadde sakte men sikkert glemt ham. Og Justin så mye annerledes ut enn den Justin Bieber som sang Baby. Så mye eldre og kjekkere...

 

488078_399360463458508_1418917077_n_large

 

"Men hvorfor er han her da? Hvorfor er han ikke å går på røde tepper eller noe?" spurte jeg for å dra meg selv ut av tankegangen min. "Fordi han trengte en pause fra alt, han begynte å bli helt sykt snobbete av sin egen kjendisstatus. Og egoistisk. Og overfladisk..." fortsatte Alfredo før jeg avbrøt ham. "Ja, jeg skjønner, jeg skjønner! Men hva har dere fortalt resten av verden?" Alfredo var nær i å begynne å le igjen, men tok seg sammen. "Bare at Justin trengte en liten pause fra kjendisstatusen, men fansen har faktisk vært veldig støttende! Ingen andre enn oss vet at han er her, så paparazziene har også latt han få være i fred," sa han rolig. Men så klarte han ikke å holde seg lenger, og han brøt ut i latter igjen. "Alfredo. Alfredo! Hvor er Justin nå?" prøvde jeg å rope mot ham, men han var krøket sammen i latter, uten noe spesiell grunn til å le. Irritert gikk jeg forbi ham og inn i huset igjen.

 

I stuen myldret det av folk som danset tett i tett. Jeg gikk opp på tå for å se etter Justin. "Justin?!" ropte jeg til folkemengden, men ingen svarte. Lukten av svette og alkohol stakk i nesen min i det jeg prøvde å pløye meg igjennom mengden. Plutselig tok noen meg hardt i hånden og holdt meg igjen. Jeg snudde meg raskt. Det var en helt ukjent gutt, kanskje et par år eldre enn meg selv. "Hei, sexy!" sa han og dro meg inntil ham. Han var mye sterkere enn meg, og han holdt meg hardt mens han gnikket seg selv inntil meg. "Slipp meg!" ropte jeg og prøvde å slå til  ham. Men gutten bare lo og unngikk slaget mitt.

 

Tumblr_lw2qtlcqcw1qg13cco1_500_large

 

Ut av det blå dukket Justin opp. "Slipp henne," sa han rolig til gutten. Da gutten ikke på noe vis slakket grepet, slo Justin ham. Skikkelig hardt, slik som du alltid ser på filmer. Rett i kjeven. Jeg rykket meg raskt vekk fra ham og Justin la en beskyttende arm rundt meg og dro meg vekk. Bak meg hørte jeg gutten komme med en rekke banneord mot oss begge, men det ble raskt dempet av døren som slo igjen mellom oss. Jeg og Justin var plutselig inne på et soverom, alene. Jeg merket hvordan hjertet mitt begynte å banke mye fortere enn normalt.

 

Justin fulgte meg bort til senga og satte meg ned der. "Går det bra?" spurte han forsiktig mens han huket seg ned vedsiden av meg. Ja, skulle jeg til å si. Ja, alt går kjempefint. Men det kom ikke en lyd ut, og jeg kjente heller tårene presse seg på. Justin la raskt armene sine rundt meg og snart lå jeg der, på skulderen til Justin og hulket som bare det. Og jeg var ikke så sikker på hvorfor engang. Men Justin sa ingenting, han holdt bare rundt meg og strøk hånden sin sakte over ryggen min. Opp og ned. Opp og ned.

 

Hva tror du skjer?

 


 

-Line

 





Historie - As long as I'm breathing (Del 8)

Jeg beklager så mye for jeg er så dårlig til å oppdatere historien, men jeg har et liv jeg også! Men jeg skal bli bedre, jeg lover! Det er også slik at jeg liker å bruke litt tid på hver del, slik at den blir best mulig, jeg håper dere forstår! Uansett, her er neste del:

 

Et par timer etter jeg hadde kommet var jeg på vei hjem for å gjøre meg klar til festen. Justin og Alfredo hadde sagt at de skulle komme å hente meg klokken 8, og i det samme jeg tenkte det kom jeg på at jeg måtte finne på en unnskyldning til foreldrene mine. De likte ikke så godt at jeg gikk på fester generelt, men jeg ville så gjerne gå i dag. Jeg trengte å slippe meg litt løs for en gangs skyld.


 

Jeg brukte ikke lang tid å gjøre meg klar, jeg slengte bare på meg en kjole jeg hadde stående i skapet, som jeg ikke hadde brukt enda. Jeg dro krølltangen raskt gjennom håret mitt og trådde oppi favoritthælene mine. Jeg tok en rask titt i speilet før jeg gikk ut døren; jeg så ikke så verst ut, men jeg visste at med en gang jeg så nesten hvilken som helst annen jente på den festen, kom jeg til å miste hele selvtilliten igjen. Ikke at det betydde så mye.

 

http://images02.nastygal.com/resources/nastygal/images/products/processed/18072.1.detail.jpghttp://images03.nastygal.com/resources/nastygal/images/products/processed/20734.3.detail.jpg

 Alt er fra NastyGal

 

Plutselig klang det i dørklokken og jeg hørte faren min åpne døren etterfulgt av den forbausende stemmen hans blandet med en stemme som det ikke gikk an å ta feil av. Justin hadde tydeligvis kommet. "*DN*! Det er noen gutter her som vil snakke med deg," brølte pappa med ekstra trykk på 'gutter'. Jeg raste ned trappen før pappa kunne utspørre Justin og Alfredo mer enn han allerede hadde gjort. "...Alfredo skal være med, og han er over 21..." prøvde Justin å forklare faren min i det jeg kom ned. Han stoppet brått opp da han fikk se meg, og sto der med munnen halvveis åpen samtidig som han så på meg med det merkelige blikket igjen. Jeg stirret på ham også, han så fantastisk ut med en grå denimvest og hettegenser. Øynene hans glimtet på en måte jeg aldri hadde sett på noe annet menneske noen gang. Jeg ble stående helt forstenet og vi stirret begge på hverandre i noe som føltes som timer.

 

Justin Bieber - Celebs at the Billboard Music Awards

 

Så gikk det plutselig opp for meg at pappa og Alfredo også sto der, begge stirrende på meg med munnen halvåpen de også. Jeg kremtet. "Skal vi gå?" sa jeg og gikk mot døren. Justin og Alfredo kom også plutselig til seg selv igjen og gikk raskt ut døren. "Hade!" ropte jeg til pappa før jeg nærmest slengte døren på ham. Utenfor huset vårt sto det en stor, mørk Range Rover. "Hvem er DET sin?" spurte jeg overrasket. Justin smilte lurt mot meg, men det var Alfredo som svarte. "Det er Justin sin," sa han med beundring i stemmen. "Vi kan vel si at jeg har en liten formue med penger hjemme i Canada," sa Justin og holdt oppe døren for meg inn til baksetet. Jeg nøyde meg med det og satte meg inn.

 

Bilturen var ikke lang, den varte kanskje et kvarter, mer eller mindre. Vi sto snart utenfor et annet digert hus og jeg begynte å lure på om det fantes noe annet enn store hus i dette nabolaget. Inne hørtes det ut som festen allerede hadde kommet godt i gang, musikken buldret ut og blandet seg med ropene fra ungdommer. Det kom ut en gjeng for å ta i mot oss. Rettelse: ta i mot Justin og Alfredo. Det gikk et gufs opp gjennom meg da jeg innså at jeg ikke kjente noen her. Men jeg tok meg raskt sammen. I dag skulle jeg jo slippe meg løs. Sånn skikkelig.

 

I mens Justin og Alfredo sto der og hilste på alle de allerede småfulle ungdommene, brøytet jeg meg forbi og inn i huset, på jakt etter noe drikke. Det tok ikke lang tid før jeg fant en stor kasse med øl og rusbrus stående på kjøkkenet. Jeg tok en boks med rusbrus og helte nesten alt ned på én gang. Og så tok jeg en ny.

 

Tumblr_mdqlcr4pse1r61b1ro1_500_large

Haha, ignorer teksten!

 

De neste timene/minuttene (jeg holdt ikke styr på tiden lenger) gikk i en blanding av neonfarger, dansende kropper og alkohol. Jeg var nokså full da jeg plutselig krasjet hardt inn i Alfredo på vei mot kjøkkenet. "Flytt deg, din makk," ropte jeg før jeg plutselig så hvem det var. Alfredo brøt ut i en helt hysterisk latter og måtte krøke seg sammen for å ikke falle helt om. Jeg himlet dramatisk med øynene (noe som jeg aldri ville ha gjort i edru tilstand) og skulle til å gå forbi ham, da han holdt meg igjen og så på meg med et plutselig alvorlig blikk. "Bli med meg, jeg må snakke med deg," sa han og dro meg med ut på terrassen til gud-hvem-vet sitt hus. Jeg kunne kjenne alkoholen i pusten hans. Han var minst like full som meg.

 

"Hva var det du ville snakke med meg om?" spurte jeg smålig irritert. 

 


 

 

-Line





Historie - As long as I'm breathing (Del 7)

Så ble vi avbrutt av Justin som kom løpende ned trappen med en haug med plastre i hendene. "Beklager for at det tok så lang tid, men jeg fant ikke noen plastre som var store nok," sa han smålig stresset. Hvem var denne gutten uansett? I går hadde han gått fra å hate meg til å le av meg og oppføre seg som en liten unge når han skulle ønske seg noe da vi så det stjerneskuddet. Og i dag var han fryktelig stresset og virket som om han virkelig var redd for at jeg skulle dø av et skrubbsår.


 


 

 

 

"Justin, ro deg ned, det er virkelig ikke så gale som det ser ut," sa jeg for å prøve å roe ham litt ned. Han tok allikevel fram et par plastre og begynte forsiktig å feste dem på kneet mitt. "Sånn!" utbrøt han da han var ferdig. Blødningen hadde nesten stoppet nå, men plasteret var allerede farget rødt av blodet. Jeg snudde meg mot Alfredo igjen. "Du hadde tenkt å ringe meg for å be meg bort. Hva var det du hadde tenkt å foreslå?" spurte jeg ham.

 

Han smilte mot meg. "Jeg ville egentlig bare be deg bort hit, og så ville jeg spørre om du skulle noe i kveld? Vi skal på en fest hos en kompis av oss," sa han og sendte et raskt blikk til Justin, som for å få hans tillatelse. Men Justin sine øyne var fokuserte på meg, det virket nesten ikke som han engang hadde fått med seg hva Alfredo hadde sagt.  Jeg vred meg utilpass under blikket hans. "Ja, jeg er med, jeg," sa jeg og hørtes mye tøffere ut enn det jeg følte meg. Jeg var ikke den typiske partyløven, jeg var mer en slik person som heller satt hjemme i varmen og leste en bok. Alfredo og Justin sine ansikt brøt ut i glis på likt. "Kult! Men okei, er du med på fotball i bakgården nå? Kenny nevnte at han hadde lyst på en omkamp siden sist gang, Justin, han kommer til å kjøre deg hardt. Vil du være med, *DN*, går det bra med kneet ditt?" sa Alfredo og så fra Justin til meg. "Ja, jeg er med jeg, men jeg må advare dere sterkt om mine syke fotballskills!" sa jeg og spratt opp før jeg løp ut døra til hagen i bakgården. Jeg hørte latteren til både Alfredo og Justin bak meg, men jeg var allerede langt foran dem. Kenny sto der allerede, det var satt opp to små mål og han hadde fotballen i hendene. Da guttene endelig klarte å komme seg ut i hagen bak meg, sendte Kenny Justin et djevelsk blikk. "Du skal bli potetstappe, Bieber!" ropte han og sparket ballen hardt.

 

Tumblr_lm8xxo62wh1qddgl0o1_500_large

 

Etternavnet til Justin fikk en svak bjelle til å ringe i bakhodet mitt. Men ballen var allerede på vei full fart mot meg, og jeg la fra meg den saken for øyeblikket. Kampen gikk fryktelig dårlig fra min side, jeg hadde tullet da jeg sa at de burde passe seg for meg i fotball. Eller, jeg hadde sagt sannheten, fordi de burde passe seg, men mer slik at de ikke plutselig fikk et ben i trynet. Jeg var helt sinnsykt dårlig i fotball, og jeg var overasket over at Alfredo ikke husket det fra da vi var mindre. Jeg spilte på lag med Kenny, så han gjorde på en måte opp for min dårlige koordinasjonsevne. Men den ene gangen da jeg skulle skyte ballen videre til Kenny, klarte jeg å bomme på ballen og falt rett på rompa.

 

Tumblr_m8cp0ixpdh1qe5nkho1_500_large

 

Guttene klarte selvfølgelig ikke å holde seg fra å le. "Jeg trodde du sa at vi skulle passe oss for dine "syke" fotballskills, jeg," klarte Justin å få ut mellom latterhikstene. Jeg sendte ham et surt blikk og kjente rødmen som spredte seg i kinnene mine. Justin klarte til slutt å ta seg noenlunde sammen, selv om Alfredo fortsatt lå og vred seg i latter. Han holdt fram en hånd til meg og så på meg med et merkelig blikk. Jeg tok hånden hans og lot ham dra meg opp. Han gav meg et skjevt smil og fortsatte å se på meg på den merkelige måte, før han snudde seg for å ta opp ballen og fortsette kampen.

 

Resten av tiden ble brukt til noen flere fall fra meg, mens Kenny scoret masse mål. Det var allikevel ikke bra nok til å slå Justin og Alfredo. Justin tok helt av på banen, jeg tok noen ganger meg selv i å bare stoppe helt opp med hva enn jeg gjorde for å se på ham. Se på hvordan han beveget kroppen, hvordan føttene traff ballen, hvordan musklene strammet seg under den tynne t-skjorta hans. Han var nesten for perfekt til å være virkelig. Og noen ganger stoppet han også opp og møtte blikket mitt.

 

 

Et par timer etter jeg hadde kommet var jeg på vei hjem for å gjøre meg klar til festen. Justin og Alfredo hadde sagt at de skulle komme å hente meg klokken 8, og i det samme jeg tenkte det kom jeg på at jeg måtte finne på en unnskyldning til foreldrene mine. De likte ikke så godt at jeg gikk på fester generelt, men jeg ville så gjerne gå i dag. Jeg trengte å slippe meg litt løs for en gangs skyld.

 

Hva tror du skjer på festen?

 

 

 



-Line





Historie - As long as I'm breathing (Del 6)

Så tenkte jeg på Justin. Han var kanskje den kjekkeste gutten jeg noen gang hadde sett, og han virket veldig grei nå som han ikke hatet meg lenger. Men det hadde ikke akkurat vært en del av planen min å komme inn i et forhold her nå og i nærmeste fremtid. Etter den tanken ble jeg irritert på meg selv over å i det hele tatt ha tenkt den. Det var så lite sannsynlig at han tenkte på meg på den måten, eller at han tenkte på meg i det hele tatt, at jeg fikk en trang til å le. Og før jeg visste ordet av det, hadde jeg sovnet i vinduskarmen.

 

 


 

 

Jeg åpnet sakte øynene og myste mot lyset som skinte meg rett i trynet. Det første jeg la merke til var hvor vondt jeg hadde i hver centimeter av kroppen min. Det andre jeg la merke til var at jeg lå på gulvet nedenfor vinduet mitt. Det tredje jeg la merke til var at jeg ikke lå i den myke, varme sengen min. Sint satte jeg meg opp og krøket meg sammen i smerte, før jeg marsjerte til badet for å stelle meg. Jeg tok på noe lett, fordi det var tross alt midt på sommeren og jeg bodde i LA.

 

 

Jeg snublet meg nedover trappa og havnet inne på kjøkkenet, hvor mamma og pappa allerede satt. "Hei," sa jeg i hastverk før jeg tok en skive med syltetøy inn i munnen, og snublet videre mot inngangsdøren. "Hade!" ropte jeg før jeg røsket opp døren opp løp ut. Da jeg var ute gikk det opp for meg at jeg ikke hadde en anelse om hvorfor jeg hadde hatt det så travelt. Jeg skulle vel ikke noen plass. Allikevel spiste jeg raskt opp skiven min og gikk sakte bortover veien. Det var ikke mange andre som gikk ute klokken 11 på en lørdags morgen, men det var en del biler som kjørte forbi. Jeg begynte å studere husene i gaten jeg bodde i. Noen av dem var digre og flotte, men innimellom kunne du se noen som ikke var like storslåtte. Men de var nærmest gjemt i mellom de andre, gjemt bort slik at de ikke viste for raskt forbipasserende. Du måtte lete for å finne dem.

 

Plutselig braste jeg inn i noen. "Å, unnskyld!" hørte jeg en velkjent stemme utbryte i det jeg falt mot bakken. Jeg så opp mot det sterke sollyset og så en skygge av en person som det ikke var mulig å ikke gjenkjenne. Justin gliste ned mot meg da han oppdaget hvem han hadde brast inn i. "*DN*. Jeg burde ikke være overasket. Du virker som en type som ofte ikke følger med på verden rundt seg," sa han ertende og holdt fram en hånd. Jeg tok den og han dro meg opp på bena. "Justin. Du virker som en type som er altfor kjepphøy til sitt eget beste," responderte jeg og la merke til at bak ham sto en diger, mørk fyr som jeg tror het Kenny. Justin så nedover meg. "Å, shit, det så ikke godt ut," sa han og pekte mot benet mitt. Jeg kikket overasket nedover meg selv. Et digert skrubbsår hadde dukket opp på kneet mitt.

 


(Det er bare på et kne, ikke begge to.

Hvis dere synes bildet var for ekkelt, fjerner jeg det.)

 

"Å," var alt jeg fikk fram. Jeg hadde ikke merket noe, ikke kjent noe smerte. "Du blør helt sykt. Kom, bare bli med til huset vårt, det er ikke langt unna. Alfredo hadde uansett tenkt å ringe deg for å be deg bort, så du får bare bli med," sa Justin og grep meg rundt livet for å støtte meg. "Justin, jeg trenger ikke hjelp til å gå, det er bare et skrubbsår," sa jeg, selv om hele innsiden min jublet av glede ved berøringen hans. Justin sa ikke noe, men jeg så i sidesynet mitt at han smilte. Vi gikk bortover veien, Kenny gikk rett bak oss. Etter mindre enn fem minutter var vi fremme.

 

Justin støttet nesten hele vekten min mot seg opp trappen til inngangsdøren. Da vi var inne satte han meg forsiktig fra seg ned på en stol som sto i den enorme gangen. "Vent her, jeg skal bare hente plaster," sa han og forsvant opp en trapp. Kenny hadde allerede forsvunnet ut en annen dør. Jeg ble sittende og beundre den storslåtte inngangshallen. Den var laget av marmor, alt var marmor. Gulvet, veggene, trappen, til og med stolen som jeg satt på var laget av marmor. Det  var en slik inngangshall som man alltid på filmer, men ikke egentlig forventet å se i virkeligheten.

 


 

Alfredo braste plutselig ut av en annen dør. Hvor mange dører fantes det i dette huset egentlig? "*DN*! Jeg hørte du var skadet! Går det bra?" sprutet han ut og så bekymret på det fortsatt blødende kneet mitt. "Hvorfor freaker alle sånn ut på grunn av en lite skrubbsår? Det gjør ikke vondt engang!" sa jeg småirritert.  Alfredos bekymrede mine ble erstattet med et av hans berømte glis. "Du har vertfall ikke slått hodet ditt. Den samme småfrekke og rappkjefta *DN* som alltid," sa han og rufset til håret mitt, slik som pappa alltid gjør. Så ble vi avbrutt av Justin som kom løpende ned trappen med en haug med plastre i hendene. "Beklager for at det tok så lang tid, men jeg fant ikke noen plastre som var store nok," sa han smålig stresset. Hvem var denne gutten uansett? I går hadde han gått fra å hate meg til å le av meg og oppføre seg som en liten unge når han skulle ønske seg noe da vi så det stjerneskuddet. Og i dag var han fryktelig stresset og virket som om han virkelig var redd for at jeg skulle dø av et skrubbsår.

 

Hva tror du skjer?

 


 

-Line





Historie - As long as I'm breathing (Del 5)

 

Beklager for litt kort og kjedelig del, men here you go!

 


Han så helt fantastisk ut i måneskinnet, stjernene ga gjenskinn i øynene hans, og det føltes helt utrolig å være såpass nærme ham. Hånden hans var varm, men den var ikke klam. "La oss være venner, okei?" sa han, som om vi gikk i barnehagen. Jeg slapp ut en liten latter. "Ja, la oss være det," sa jeg. Øynene hans glimtet mot meg, og i samme øyeblikk avbrøt mobilen min oss.



 

 

Irritert tok jeg telefonen opp av lomma. Det var mamma. "Hallo?" sa jeg til mobilen og snudde meg litt bort fra Justin. "Hei, vennen, når tror du at du kommer hjem? Det begynner å bli litt mørkt vet du, og vi vet jo hvor tidlig du liker å legge deg, spesielt når du skal ha med Bamse i senga di. Jeg har til og med akkurat lagt underlaget under lakenet i senga di, sånn i tilfelle det skulle skje noen "lekkasjer"," sa mamma, ikke akkurat stille. Justin hadde tydeligvis også hørt hva hun sa, og sto å holdt seg hardt foran munnen for å ikke le altfor høyt. "Ja, mamma, jeg kommer hjem nå," sa jeg oppgitt og la på før hun kunne få sagt noe enda verre. ""Lekkasjer", hva?" sa Justin ertende etter han hadde ledd ferdig. "Bare le du, men det er du som er dusten hvis det skjer en "lekkasje" med deg, og du ikke har underlagsbeskyttelse!" sa jeg før jeg smatt rundt ham og begynte å gå med raske skritt tilbake til huset. Bak meg hørte jeg latteren til Justin og de raske skrittene som fulgte etter meg.

 

Tumblr_m665etfo7r1qau6xjo1_500_large

 

Jeg gikk inn i bakdøren og inn på kjøkkenet med Justin hakk i hæl. "Alfredo, jeg må hjem nå. Men det var veldig koselig, tusen takk for maten!" sa jeg til Alfredo som sto lent inntil kjøkkenbenken i mens han snakket med en mann som jeg ikke husket navnet på. "Ja, det var kjekt, bare kom bort i morgen også hvis du vil," sa Alfredo og gliste stort til meg. "Ja, kanskje jeg vil det," sa jeg før jeg vinket til dem og forsvant ut døren før noen av dem kunne protestere.

 

Resten av kvelden gikk av sted i mens jeg hørte på babbelet fra foreldrene mine om hvor forsiktig jeg måtte være med å gå ut uten å si ifra hvor jeg gikk hen. Da de endelig var ferdige gikk jeg opp på badet for å stelle meg, før jeg satte meg i vinduskarmen på rommet mitt. Det som kanskje var favorittdelen min av det nye huset vårt var at jeg kunne sitte i nesten alle vinduskarmene fordi de var så brede og lave. Stjernehimmelen her var virkelig helt fantastisk, og jeg lente meg trøtt mot glasset mens jeg beundret den. Så tenkte jeg på Justin. Han var kanskje den kjekkeste gutten jeg noen gang hadde sett, og han virket veldig grei nå som han ikke hatet meg lenger. Men det hadde ikke akkurat vært en del av planen min å komme inn i et forhold her nå og i nærmeste fremtid. Etter den tanken ble jeg irritert på meg selv over å i det hele tatt ha tenkt den. Det var så lite sannsynlig at han tenkte på meg på den måten, eller at han tenkte på meg i det hele tatt, at jeg fikk en trang til å le. Og før jeg visste ordet av det, hadde jeg sovnet i vinduskarmen.

 

 

 

 

-Line

 





Historie - As long as I'm breathing (Del 4)

 

Justin var den første som møtte oss i inngangen, men han virket ikke så veldig glad for å se oss. "Hva gjør hun her?" glefset han og så stygt på meg. Rettelse; han virket ikke så glad for å se MEG. "Hun hadde ikke så lyst å gå hjem, så jeg tenkte at hun bare kunne være her en stund," sa Alfredo forsiktig. En ukjent stemme brøt inn: "Det går helt greit Alfredo, hun kan jo spise middag med oss," sa en høy og mørk mann som akkurat hadde kommet inn i rommet. Han sendte et advarende blikk til Justin før han rakk fram hånden til meg. "Jeg er Scooter, forresten," sa han og smilte vennlig til meg. "Hei, jeg er *DN*," sa jeg og tok hånden hans. "Vi skulle akkurat til å spise nå, er du sulten? Vi skal ha sushi," sa Scooter. "Ja, jeg elsker sushi!" sa jeg og sendte ham et raskt smil før jeg fulgte etter de andre inn på det digre kjøkkenet.

 

 


 

 

Middagen var ganske koselig i grunnen, hvis du ikke telte med de stygge blikkene jeg fikk sendt fra Justin. Jeg ble møtt av en hel haug med folk, som alle håndhilste på meg, men jeg hadde ingen sjans til å huske alle navnene. Alfredo slo til med noen halvpinlige historier fra barndommen vår, noe som strengt tatt ikke hadde vært nødvendig. Da han kom til historien om den gangen i barnehagen da jeg hadde mistet tomatsuppa mi i mitt eget tryne, gikk jeg ut terrassedøren og ut i den enorme hagen. Det var ikke det at jeg var sur på min barndomsvenn, men jeg trengte litt avstand, og i tillegg hadde jeg ikke så veldig lyst å høre den historien igjen. Jeg hadde ikke sett rundt meg da jeg plumpet ned på det nyklipte gresset, jeg hadde vært litt for opptatt av himmelen, og derfor kvapp jeg slik til da jeg plutselig så en annen skikkelse sitte to meter unna meg.

 




 

"Shit!" ropte jeg såpass høyt, at jeg tror skikkelsen også kvapp til. "Du skremte vettet av meg!" fortsatte jeg. Skikkelsen snudde seg mot meg slik at jeg klarte å gjenkjenne ansiktet hans i månelyset; det var Justin. "Hva er det du gjør her?" sa han surt. Jeg gjengjeldte ansiktsuttrykket hans. "Hva, er dette ditt private gress nå?" responderte jeg. Justin sa ikke noe. "Hvorfor liker du meg ikke? Hva er det jeg har gjort mot deg? Du må hjelpe meg med å forstå dette, for jeg har virkelig ingen anelse. Er det fordi du ikke får all oppmerksomheten lenger? Er du en sånn person som alltid må være midtpunktet?" sprutet jeg ut før jeg kunne stoppe meg selv. I et øyeblikk så Justin forskrekket på meg før han tok seg sammen og ble sur igjen. "Du kjenner meg for faen ikke!" sa han irritert. "Du kjenner ikke meg heller!" sa jeg, like irritert som han. Det rykket til å munnviken til Justin, men det forsvant like fort som det hadde kommet. Så jeg syner? Hadde han akkurat smilt?

 

"Vet du virkelig ikke hvem jeg er?" sa han mer forsiktig, det var første gang han ikke hadde snakket til meg som om jeg var en hundebæsj som en rotte hadde bæsjet over. "Nei? Eller jo, du heter Justin, men jeg vet ikke mer enn det. Du vet ikke hvem jeg er heller, så jeg regner med at vi er skuls," sa jeg småsurt, selv om jeg prøvde å ha en litt mildere tone. Det rykket enda litt mer i munnviken hans. "Okei, for øyeblikket kan vi kalle oss skuls. Men jeg er fortsatt litt nysgjerrig, hva gjør du her?" Jeg snudde meg opp mot himmelen. "Jeg vet ikke, jeg orket ikke å høre mer på Alfredos mimring om "gamle dager", og så ville jeg se hvordan stjernene så ut herfra. Det blir så fort mørkt her!" sa jeg på en nesten litt vennlig måte. "Ja, men da er det mer tid til å se på stjernene," sa Justin sakte. Jeg snudde meg halvveis mot ham. Han stirret opp mot den mørke himmelen med et blikk jeg ikke visste om passet ham så godt. Det var et beundrende blikk.

 






Jeg så opp mot stjernehimmelen igjen. Vi satt der i stillhet en stund, og jeg ble overasket over hvor lett det var å ikke snakke med Justin. Og hvor lett det var å snakke med ham sånn sett. "Se; et stjerneskudd!" utbrøt han brått. Jeg kvapp til igjen, før jeg så stjerneskuddet som fløy over himmelen. "Fort, ønsk deg noe!" fortsatte han før han knep øynene hardt igjen og foldet hendene. Han minnet meg mer om et lite barn enn en 17-18 år gammel gutt, og jeg kunne ikke gjøre annet enn å smile. "Jeg vet ikke om det hjelper å folde hendene, det er ikke sikkert det er Gud som styrer det der," sa jeg ertende. Denne gangen var det Justin sin tur til å kveppe til. Det virket som om han hadde helt glemt at jeg var tilstede. Han brøt plutselig ut i latter, noe som uten tvil var den mest vidunderlige lyden jeg noen gang hadde hørt.

 

"Du er greiere enn jeg trodde du skulle være. Beklager for at jeg dømte deg ut i fra at du kjente Alfredo fra før, det var ikke helt rettferdig. Jeg er vel bare ikke så flink med å bli kjent med nye folk, men vi kan prøve å begynne på nytt igjen," sa han og reiste seg og tok fram hånden sin. Jeg fulgte etter og tok i mot hånden hans. "Hei, jeg er Justin," sa han og belønnet meg med et svakt smil, som totalt blendet meg. "Øhm, jeg er *DN*," stammet jeg og prøvde å få fram et smil. Han så helt fantastisk ut i måneskinnet, stjernene ga gjenskinn i øynene hans, og det føltes helt utrolig å være såpass nærme ham. Hånden hans var varm, men den var ikke klam. "La oss være venner, okei?" sa han, som om vi gikk i barnehagen. Jeg slapp ut en liten latter. "Ja, la oss være det," sa jeg. Øynene hans glimtet mot meg, og i samme øyeblikk avbrøt mobilen min oss.

 





Hva syns dere og hva tror du skjer videre?


 


 

-Line


fordi du ikke liv liker  selv lik enn deg selv frt mot deg? Du må hjelpe meg med å forstå dette, for jeg har virkelig ingen ane





Historie - As long as I'm breathing (Del 3)

 

Alfredo snudde seg og så overasket på den lille klyngen med folk som sto bak oss, som om han hadde helt glemt at de var der, før ansiktet hans brøt opp i et smil. "Ja, *DN*, dette er Kenny, Dan, Allison, Ryan Good og Justin," sa han og pekte på hver person etter hvert som han introduserte dem. Jeg så nå at de ikke var så unge som jeg først trodde de var, den eneste som så ut til å være nærme min egen alder var Justin. Som forresten studerte meg så intenst at jeg følte han hadde tenkt å komme inn i sjelen min bare han stirret hardt nok.  

 


 

 

 

Alfredo merket raskt den rare stemningen og brøt inn: "*DN*, kanskje du har sett Justin før? Uansett så prøver han bare å holde en lav profil for øyeblikket, så vi ville satt pris på om du ikke gikk rundt og plapret om dette til noen." Jeg nikket fraværende,  jeg hadde ikke fått helt med meg hva han hadde sagt. Justin hadde snudd seg vekk nå, og jeg sto og studerte ham i stedet. Jeg hadde vel ikke sett ham før? Jeg forsto ikke helt hva Alfredo hadde ment. Men jeg innså plutselig hvor kjekk Justin var. Jeg hadde ikke tenkt så mye på det først, jeg studerte mer selve skikkelsen hans.  Nå så jeg hvor attraktiv han var. Det var noe med det mørke, bustete håret, øynene mørke som sjokolade, det perfekte ansiktet og den guttete, muskuløse kroppen.

 

 




 

 

Plutselig åpnet han munnen: "Vi skal la dere ta igjen alle årene dere har hatt fra hverandre, vi stikker tilbake til huset." Han nikket med seg de andre og de tuslet videre langs stranden. Justin snudde seg en gang og så rett på meg, rett inn i sjelen min, før de rundet et hjørne. Så snudde jeg oppmerksomheten min mot Alfredo igjen. Han sto og nesten trippet opp og ned av begeistring. "Jeg kan ikke tro at du er her igjen, jeg har savnet deg så mye!" sa han gira. "Jeg har savnet deg også! Jeg har virkelig det! Hvordan har du hatt det de siste årene?" sa jeg. Han sparket til en stein som la ved siden av foten hans. "Jeg har reist verden rundt, sett de største og merkeligste ting, jeg har blitt overasket og skuffet og jeg har hatt de beste årene i mitt liv," sa han sakte og så opp på meg. "Virkelig? Hva har skjedd?" spurte jeg undrende.  "Jeg har reist rundt med Justin, har du ikke fulgt med?" sa han og rynket pannen mot meg. Jeg så forvirret på ham. "Hva er det du mener? Hvem er Justin uansett?" Alfredo så vekk fra meg og sparket mer til steinen. "Du kan vel spørre ham selv da, hvis du ikke vet det." Jeg ristet svakt på hodet mitt av undring før jeg smøg armene mine rundt ham. "Jeg er så glad for at jeg møtte deg her, jeg var så bekymret for at jeg ikke skulle kjenne noen her og at jeg bare måtte sitte hjemme med mamma og pappa hver dag," mumlet jeg mot armen hans; jeg rakk ham ikke lenger enn til haken.

 

 





 

"Jeg er så glad for å se deg også," sa han og la hodet sitt oppe på mitt hode.  Vi sto slik en stund, helt stille, og hørte på bølgene som slo inn mot land. "Vi burde kanskje gå," sa Alfredo til slutt og brøt stillheten. Jeg trakk meg litt unna ham. Jeg hadde ikke så veldig lyst å gå hjem enda, tilbake til kaoset. Men Alfredo hadde tydeligvis forstått blikket mitt. "Vi kan gå til huset vårt, det er ikke så langt å gå herfra," sa han og la en arm rundt meg. Jeg nikket og vi begynte å gå. Vi sa ikke stort til hverandre i løpet av den fem minutter lange turen, og så var vi der. "Wow, hvem bor her? Det ser jo ut til å være et hus med rom nok til 50 personer, minst!" glapp det ut av munnen min. Det var virkelig et digert hus, og det fikk mitt eget til å nesten se ut som et dukkehus i forhold. Alfredo bare smilte. "Her bor jeg, Justin og resten av gjengen. Men det er bare midlertidig." Jeg visste ikke helt hvem resten av gjengen innebar, men jeg droppet å spørre, for vi var allerede inne.

 

 




 

Justin var den første som møtte oss i inngangen, men han virket ikke så veldig glad for å se oss. "Hva gjør hun her?" glefset han og så stygt på meg. Rettelse; han virket ikke så glad for å se MEG. "Hun hadde ikke så lyst å gå hjem, så jeg tenkte at hun bare kunne være her en stund," sa Alfredo forsiktig. En ukjent stemme brøt inn: "Det går helt greit Alfredo, hun kan jo spise middag med oss," sa en høy og mørk mann som akkurat hadde kommet inn i rommet. Han sendte et advarende blikk til Justin før han rakk fram hånden til meg. "Jeg er Scooter, forresten," sa han og smilte vennlig til meg. "Hei, jeg er *DN*," sa jeg og tok hånden hans. "Vi skulle akkurat til å spise nå, er du sulten? Vi skal ha sushi," sa Scooter. "Ja, jeg elsker sushi!" sa jeg og sendte ham et raskt smil før jeg fulgte etter de andre inn på det digre kjøkkenet.

 

 

Hva tror du skjer? Hvorfor liker ikke Justin *DN*?

(Beklager for litt dårlig del, men jeg måtte bare ha med en mer vanlig del, selv om den var ganske kjedelig)

 

 


-Line





Historie - As long as I'm breathing (Del 2)

 

Etter et par timer informerte pilotens stemme i høyttaleren om at det bare var ti minutter til landing. Mammas stemme hvisket i øret mitt: "Nå er vi der straks! Tilbake i byen vår, tilbake i Los Angeles."



 

 

Det tok oss et par dager før ting begynte å roe seg litt med pakkingen og sånt. Vi bodde nå i et helt sinnssykt stort hus, jeg forstår ikke hvordan pappa i det hele tatt hadde råd til det.

 




 

Rommet mitt var i tredje etasje, den øverste. Og jeg forsto ikke hvordan det var mulig å rote så mye som jeg gjorde, rommet mitt var allerede overfylt med klær. Men jeg hadde heldigvis fått med meg mye av de gamle møblene mine, de hadde blitt kjørt til Los Angeles med en lastebil som hadde kommet før oss. Jeg var i grunnen ganske fornøyd med det nye hjemmet vårt, hvis du overså at jeg egentlig ikke ville bo her.

 



(Rommet ditt)

 

"Jeg går ut en tur, mamma!" ropte jeg og snublet ut døren før hun kunne protestere. Jeg trengte litt avstand fra alt, altså fra mamma og pappa. Vi bodde i et relativt rolig nabolag, og jeg tuslet sakte ned mot stranden som lå like nedenfor huset vårt. Det var ganske fint her, til og med jeg måtte innrømme det. Jeg satte meg ned på en gammel huske som sto ikke langt i fra vannkanten. Det var ikke en veldig varm dag, sola tittet bare så vidt opp bak skyene. Et gammelt ektepar gikk langs stranden, hånd i hånd. Jeg smilte for meg selv. Bak dem kom en liten gjeng med ungdommer, de fleste så ut til å være på min alder. Etter hvert som de kom nærmere merket jeg at det var en som så mistenkelig kjent ut.

 

 

"FREDO!" brølte jeg mot ham. Alfredo stoppet brått opp, mens de andre ungdommene bare så forvirret ut. Så falt haken hans ned. "*DN*?!" ropte han tilbake og la på sprang mot meg. Jeg beveget meg mot ham og snart var jeg skvist mellom armene hans i verdens største bjørneklem. "Herregud, *DN*, hvordan går det med deg? Jeg har ikke sett deg siden hva, du var 7 år eller noe?" peste han mot øret mitt før han dro seg unna meg for å se på meg. Han var et par år eldre enn meg,  men WOW så voksen han så ut! "Hva gjør du her uansett?" fortsatte han. "Jeg har flyttet tilbake hit, vi kom bare for noen dager siden!" sa jeg og smilte til ham. Gliset hans vokste seg større. "Du har virkelig forandret deg," sa han. Jeg løftet et øyenbryn mot ham. "Ja vel? Det har vel du også!" sa jeg og Alfredo lo. "På en god måte altså," sa han og studerte meg enda mer. "Men du er tydeligvis akkurat den samme på innsiden," sa han før vi ble avbrutt av et kremt. 

 




 

Alfredo snudde seg og så overasket på den lille klyngen med folk som sto bak oss, som om han hadde helt glemt at de var der, før ansiktet hans brøt opp i et smil. "Ja, *DN*, dette er Kenny, Dan, Allison, Ryan Good og Justin," sa han og pekte på hver person etter hvert som han introduserte dem. Jeg så nå at de ikke var så unge som jeg først trodde de var, den eneste som så ut til å være nærme min egen alder var Justin. Som forresten studerte meg så intenst at jeg følte han hadde tenkt å komme inn i sjelen min bare han stirret hardt nok.  

 



-Line





Historie - As long as I'm breathing (Del 1)

Hei!

 

Da har jeg begynt å skrive historien min! Jeg heter Line forresten og er den nye gjestebloggeren. Jeg er selv en fast leser av JBdaily,

 og har vært belieber siden 2009 :) Jeg håper dere tar meg godt i mot, og jeg beklager for at denne

 første delen er litt kjedelig, men det kommer til å skje mer etterhvert, STAY TUNED

 


 

 

Solen skinte nesten uhyggelig klart på himmelen den dagen. I hvert fall til å være i Idaho Falls, som hadde vært mitt hjem i 9 år. Jeg skjermet hånden min foran øynene mens jeg så på pappa som balanserte den digre kofferten min oppe på ryggen sin og gikk med ustødige skritt i retning av bilen. Hvordan den hadde havnet oppe der, var jeg usikker på, men han falt i hvert fall nesten ned skråningen utenfor huset vårt da han gikk forbi den. En stemme inne fra huset vårt brølte: "John, balanserer du kofferten på ryggen din igjen? Hvor mange ganger har jeg sagt at du bare kommer til å drepe deg selv på den måten, du får ikke lov til å gjøre det!" Men pappa hadde på mirakuløst vis allerede lempet kofferten inn i bagasjerommet. "Ja, kjære!" ropte han bare tilbake, før han snudde seg mot meg. "Er du nervøs?" sa han og så alvorlig ned på meg. "Nei," løy jeg. Pappa kjente meg bare så altfor godt, men jeg kunne ikke dele alt med ham. Han bare smilte og rufset meg i håret, slik han alltid hadde gjort da jeg var yngre.

 

Mamma kom ut med en annen diger koffert slepende bak seg. "Dette er den siste!" erklærte hun og smilte til oss. "Okei, kom igjen dokka mi," sa pappa og nærmest kastet meg inn i baksetet. Mamma og pappa var tydeligvis ivrige med å komme seg av sted, og begynte å kjøre før jeg engang hadde fått på setebeltet. Jeg kastet meg rundt slik at jeg kunne se huset vårt en siste gang før det forsvant. Øynene min slukte til seg alle detaljene, hvordan en stor del av malingen hadde flasset av og hvordan det sto der så fredelig ved siden av de andre husene, som om det sov. Så forsvant det.

 

 




 


Flyplassen var et komplett kaos, som vanlig. Og vi var sene, som vanlig. Pappa hadde brukt unødvendig lang tid på å tenke på hva slags pølse han ville ha i kiosken, og det endte med at vi måtte løpe for å rekke flyet vårt som ble ropt opp i høyttaleren. Men vi rakk det, og snart var vi høyt oppe i luften. Jeg brukte mesteparten av tiden til å se ut av vinduet. Jeg har alltid vært veldig fasinert av himmelen, og da kan du bare tenke deg hvor gira jeg blir når jeg sitter oppe i et fly. Det var stunder som denne hvor jeg merket hvor gjerne jeg skulle ha hatt søsken, som jeg kunne ha delt begeistringen min med. Mamma og pappa var bare mamma og pappa uansett, de brydde seg ikke så mye. Etter et par timer informerte pilotens stemme i høyttaleren om at det bare var ti minutter til landing. Mammas stemme hvisket i øret mitt: "Nå er vi der straks! Tilbake i byen vår, tilbake i Los Angeles."










-Line