Historie - As long as I'm breathing (Del 18)

Beklager for dårlig blogging i det siste, men det kommer flere deler nå som det er juleferie! Denne her er også ekstra lang, som en trøst fordi jeg brukte så lang tid.

 


 

Badet til Justin var mørkt, med svarte fliser, tydeligvis nyoppusset. Jeg dusjet raskt og brukte de eneste dusjsåpene som sto der, som selvfølgelig var med mannelukt. Men jeg brydde meg ikke, jeg ville bare få av saltvannslukten. Jeg tørket meg raskt og pakket meg inn i et håndkle jeg hadde funnet i en hylle. Jeg gikk ut i rommet til Justin igjen og fant ham sittende på senga med mobilen sin. Han løftet hodet da jeg kom inn. "Jeg fikk låne en shorts av Carin som du kan bruke, og en t-skjorte som er min. Håper det går greit," sa han og pekte på klesplaggene som lå på en stol like ved. Jeg sendte ham et takknemlig smil og tok dem med meg inn igjen. Både shortsen og t-skjorten passet meg overaskende godt, men t-skjorten var ganske stor for meg. Men jeg likte den, og den luktet av Justin. Jeg smilte for meg selv.

 


 

 

Etter jeg var ferdig med å skifte, gikk vi ned sammen og møtte Alfredo i gangen. Vedsiden av ham sto en jente som jeg ikke hadde sett før. Hun var på min alder, kanskje litt eldre, og hun var veldig pen. Langt, blondt hår og strålende blåe øyne. En kropp som mange jenter ville ha drept for å få. Jeg følte selvtilliten min sank mange grader. Hvordan kunne Justin i det hele tatt se meg når hun her sto vedsiden av meg? Hvorfor har jeg tenkt at jeg i det hele tatt har en sjans på ham når han kan ha hvilken som helst annen jente, en som er mye penere enn meg? Hun her så ut som en modell, og fikk meg til å se ut som en innskrumpet rosin i forhold.

 

"Hei, *DN*, dette er Amanda, en venn av oss som bor litt lenger nede i gaten. Amanda, dette er *DN*, en barndomsvenn av meg som plutselig dukket opp igjen," sa Alfredo. Jeg smilte vennlig til henne og holdt fram hånden min. Hun gjengjeldte smilet og tok hånden min. "Hei," sa hun. "Hei," sa jeg.

 

091d9be80008ebfb501fb760_large

Amanda

 

"Flott, da er vi alle bestevenner! Kan vi gå nå?" sa Justin, tydelig utålmodig. Alfredo mumlet noe til svar og åpnet døren for oss andre. Vi gikk i et sakte tempo mot stranden, jeg snakket faktisk en del med Amanda. Hun virket veldig grei og morsom, jeg hadde kanskje forventet at siden hun var så pen, så ville hun være litt småbitchy. Men det var hun ikke, og jeg var muligens bitte litt skuffet over det. Det gjorde henne bare enda mer perfekt.

 

Jeg ville ikke egentlig se på Justin engang, men jeg kunne ikke dy meg da vi kom ned til stranden. Han så allerede på meg og møtte blikket mitt da jeg snudde meg. Jeg snudde meg forvirret tilbake, men så tenkte jeg ikke mer over det, fordi vi var fremme. Tivoliet var overfylt av lys, unger som skrek og karuseller som surret rundt. Amanda hvinte oppspilt.

 

Tumblr_mfdi5h2mz21rkewomo1_500_large

 

"Hvilken skal vi ta først?" sa en stemme rett bak meg, mindre enn en armlengde unna. Jeg snurret rundt, det var umulig å ta feil av stemmen. Justin sto halvveis bøyd over meg, studerte meg. Jeg stammet; "Ehm... øh.." og snudde meg litt rundt for å se hva alternativene var. "Vi kan ta den," sa jeg og pekte på den største berg-og-dal-banen av alle. Justin smilte glupsk og nikket.

 

Alfredo og Amanda var rett bak oss da vi satte oss i den ene vogna. "Er du sikker på at du tør denne?" hvisket Alfredo i øret mitt fra der han satt bak meg. Jeg nikket sakte, tenkte ikke engang over hva han spurte om. Jeg tenkte litt vel mye på kneet til Justin som hvilte mot mitt, og armen som strøk borti min. Vi ble spennet fast, og berg-og-dal-banen startet med et rykk. Jeg innså når vi hadde kommet helt opp på toppen og vognen sakte begynte å tippe over, at jeg ikke hadde tenkt igjennom om jeg tørte dette. Men så ble verdenen om til dansende lys og farger som gikk inn i hverandre og alt jeg hørte var folk som skrek. Jeg kom ikke helt tilbake til meg selv før berg-og-dal-banen hadde stoppet helt opp, nede på bakken igjen.

 

Tumblr_meimyofbqx1rrjp1yo1_500_large

 

Jeg kjente et par velkjente hender som ristet hardt i meg. Jeg så opp på personen som sto lent over meg. Justin sine pupiller var store i det han så ned på meg med et bekymret blikk. Jeg tvang munnen min opp i et svakt smil, jeg ville ikke at han skulle være bekymret. Lyden kom også gradvis tilbake. "*DN*, *DN*! Kan du si noe, plis, babe?" var ordene som kom ut av Justins munn. Det tok noen sekunder før de gav mening i hodet mitt. Han hadde kalt meg babe. Han var bekymret for meg, og kalte meg babe. Men det var ikke noe av dette som kom ut av munnen min. I hvertfall ikke som jeg la merke til. "Jeg kan si masse rart, jeg, Justin. Hva vil du at jeg skal si?" sa jeg. Den digre rynken i pannen hans forsvant da han pustet lettet ut. Og smilte. Jeg smeltet innvendig. "Kom, vi oppholder plassen," sa han og tok tak rundt midjen min for å hjelpe meg opp. Verden snurret litt da jeg først reiste meg, men med Justin sin støttende hånd klarte jeg å komme meg ut av vognen og ned fra platået vi sto på. Jeg merket at det var samlet seg en del folk rundt oss, jeg var ikke helt sikker på hvorfor. Jeg så Alfredo og Amanda litt lenger borte, de hadde gått videre til en ny attraksjon.

 

"Justin, hva skjedde?" spurte jeg da han hadde hjulpet meg bort til en benk et lite stykke borte fra berg-og-dal-banen. Han dumpet tungt ned vedsiden av meg. "Du besvimte litt tror jeg. Har du noen sykdom eller allergier eller noe som du ikke har fortalt om?" spurte han og så plutselig bekymret ut igjen. "Nei, ingenting," sa jeg. Han hadde kalt meg babe. "Det var sikkert bare sjokk fra den plutselige farten eller noe. Jeg hadde overhodet ikke forberedt meg mentalt," sa jeg og hadde lyst til å stryke vekk rynkene i pannen hans. Han nikket sakte, men han virket ikke så veldig overbevist. "Skal vi ta en annen? Vi kan ta den der," sa jeg og pekte på en som snurret rundt opp ned. Justin så på meg med et alvorlig, nesten surt blikk. "Jeg har ikke tenkt å la deg besvime igjen, så snart. Vi kan heller begynne å gå hjem igjen," sa han. Jeg sukket tungt og nikket, han hadde på en eller annen måte alltid rett. Jeg følte meg som et lite barn han måtte passe på.

 

Tumblr_mfdzql8hxx1rofen7o1_500_large

 

Da vi hadde gått et stykke bortover veien, vekk fra tivoliet, begynte det å dryppe. Jeg strakte fram hendene mine i rent sjokk, jeg hadde ikke forventet at det skulle regne i LA. Jeg snudde meg mot Justin og kunne ikke la være å le da jeg så at han hadde akkurat samme uttrykk og sto også med armene utstrakt. Plutselig begynte det å hølje ned, og jeg kjente hvor raskt vannet trakk seg inn i klærne mine. Jeg var gjennomvåt på bare et par sekunder, men jeg nøt følelsen. Plutselig fikk jeg masse vann i ansiktet, og snudde meg overasket. Justin sto der, han hadde vrengt vannet ut av t-skjorta si og sprutet det mot meg. En lang, klingende latter unnslapp leppene hans. Det tok ikke lang tid før jeg lo med, uten at jeg egentlig viste hvorfor.

 

Hva tror du skjer? :)

 

 

-Line

 

POSTED BY: Ida

Mer <3<3 jeg elsker historien din

POSTED BY: Ingvill<3

Meeeeeerr!! <3 elsker historien

POSTED BY: Hedda

meer:)

POSTED BY: Christina Stordahl Øverli

Mer! <3

POSTED BY: Sofie

elske historien din ;) meir!! <3


Navn:
Remember?

E-mail: (den kan bare jeg se)

URL/Blogglink:

Kommentar:

Tilbake til forsiden!